Eikerminne 1950,
side 7-14

 
 

Hans Nilsen Hauge og Eikerbygdene.
Av sokneprest Peder Berge

Etter mange års alvorlige åndelige kamper hadde Hans Nilsen Hauge sitt livs store opplevelse den 5.april 1796 en dag da han var opptatt med jordarbeid på sin fars gård. Det var den åndelige vårs gjennombrudd i Hauges sinn. Fra den tid skriver seg hans klarhet i hans eget gudsforhold og hans sterke kall til å formane sine med-mennesker til å søke Gud og omvende seg til ham. Han forteller selv at han nettopp hadde sunget annet vers av salmen: ”Jesus, din søde forening at smage -”:

Styrk mig ret i sjelen derinde
at jeg kan finde hvad Ånden formår.
tag mig til fange i tale og sinde,
led mig og lok mig så svag som jeg går.
Mig og hvad mit er jeg gjerne vil miste,
når du alene i sjelen må bo,
og sig omsider på døren må liste
hvad som forstyrrer min inderlig ro.

Da ble hans sinn så oppløftet til Gud ”at jeg ikke sansede mig eller han udsige hvad der foregik i min sjel... Min sjel følte noget over-naturlig, guddommelig og salig.” Alt det gode i hans ånd fulgte ham fra den stund, en innerlig kjærlighet til Gud og hans næste, sorg over synden, en særlig lyst til Guds ord og et innerlig begjær etter at menneskene skulle få del i den samme nåde. Samtidig fikk han se verden nedsenket i det onde, han hørte likesom Gud spørre hvem som ville gå ærend for ham, og likesom profeten Jesaja erklærte han seg villig, for hans hjerte brente av kjærlighet til alle mennesker.
Denne opplevelse var så mye mer bemerkelsesværdig fordi Hauge var
[s.7]

en usedvanlig sunn og nøktern natur som reagerte sterkt mot alt løssluppent svermeri, og den ble som bekjent innledningen til en ualmindelig betydningsfull åndelig virksomhet som strakte seg over det hele land, og hvis frukter neppe kan overvurderes. Den kom til å gripe dypt inn på alle områder av menneskenes ig samfunnets liv. Hauge var da 25 år gammel.
Hans første besøk her på disse trakter var i 1797. Han kom da til Lier og virket noen tid der, og endel ble vakt og omvendt til sant kristelig liv. I Drammen knyttet han forbindelse med endel av en friere religiøs retning som hadde sluttet seg til Herrnhutene, som også hadde endel tilslutning på Eiker. Professor og doktor i teologi Hans Strøms virksomhet (han var sokneprest på Eiker 1778-97) hadde vel ikke vært uten frukt, men tjente til å forberede jordbunnen for en kristelig vekkelse. Han var jo ikke bare en stor vitenskapsmann med europeisk ry, men en ualmindelig nidkjær og varmhjertet prest og sjelesørger, som sto pietistene nær.
I Drammen holdt Hauge sin første oppbyggelse hos kjøpmann Mads Møller på Bragernes, som var en begavet mann og en varm kristen.
Senere på året 1798 besøkte han Kongsberg, og både på opp- og nedturen har han sikkert stanset på Eiker og knyttet forbindelser der. Vi vet at det etter Hauges besøk var blitt endel åndelig bevegelse på Eiker, som siden ble en av arnestedene for den haugianske vekkelse, så da Hauge kom hit i slutten av året 1798, kom han til venner. Nyttårsaften 1798 var det bestemt oppbyggelse hos den rike og mektige bonden Kristoffer Hoen, den seinere Eidsvollsmann. Dr. theol. Fredrik Schmidt, som også ble Eidsvollsmann, var da sokneprest på Eiker. Dette møte fikk et meget dramatisk forløp. Noen av de ”sindigste og fornuftigste almuesmænd” hadde bedt sokneprest Schmidt om å være tilstede ved oppbygelsen. Han innfandt seg også sammen med lensmann Gram, og ”i det håb at kunne ved fornuftige forestillinger bringe dem tilbage fra deres vildfarelse” hadde presten tatt med seg forordningen av 13.jan. 1741 (Konventikelplakaten) som satte streng kontroll med lekmenns forkynnelse.
[s.8]

Han leste den opp, idet han ”formodede at de hidtil af uvidenhed havde forseet sig mod lov og god orden”. Hauge svarte at han vel kjente denne forordning, men han ville gjøre presten oppmerksom på en annen forordning som bød å adlyde Gud mere enn mennesker. Schmidt ble nå sint og krevde i lovens navn lydighet mot øvrigheten. Men da ble almuen forbitret og ”fordrede med enstemmig skrig at jeg vilde høre Hauge tale.” Schmidt våget da ikke å sette seg imot det. Hauge talte over noen vers av Johannes’ åpenbaring. Etter talen reiste presten seg og sa at Hauges forhold var lovstridig, og at hans tale var usammenhengende og upassende anvendt. Særlig var han forarget over at Hauge hadde innlatt seg å tale over Åpenbaringen. Hans far som var en lærd mann, hadde aldri dristet seg til det, for Åpenbaringen var en lukket bok. Men Hauge klappet rolig presten på skulderen og sa: ”Nei, det er ingen lukket bok, for i så fall hadde den ikke fått navn av Åpenbaringen.” Det ble til det at Hauge skulle arresteres og transporteres ut av soknet. Forsamlingen begynte nå å bli temmelig tumultuarisk, forteller Schmidt, men Hauge fant seg rolig i det. Det var nå at Kristoffer Hoen ba om å få skysse Hauge til arresten. Han tok sin raskeste traver og kjørte forbi lensmannen og stanset ikke før han var utenfor prestegjeldets grenser, hvor lensmannens myndighet opphørte. Dette var nok ikke etter Hauges sinn, for han pleiet ikke å flykte, men ingen våget å mukke mot Kristoffer Hoen.
Hauge fortsatte sin virksomhet i Drammens omegn. Våren 1799 var han atter her. Han fikk pass hos borgermester Strøm på Bragernes (en bror av sokneprest Hans Strøm) og fortsatte til Eiker. Men han kom atter ut for den utrettelige lensmann Gram som arresterte ham og førte ham ”under streng bevoktning” til Kongsberg. Futen Collett slapp ham imidlertid fri, da han hadde lovlig pass. Hauge fortsatte nå videre til Numedal. En av hans venner der var den begavede lensmann Tollef Olsen Bache som siden etter Hauges råd nedsatte seg som kjøpmann i Drammen
[s.9]

og snart satt i meget betydelig forretning. Han var en høvdingnatur og hadde ikke lett for å lempe seg etter andre, og det førte til at han ble noe av et haugianismens smertensbarn. En annen av Hauges venner i Numedal og den unge Nils Iversen Riis fra Flesberg, en eiendommelig og gåtefull personlighet som er vel kjent fra haugianernes virksomhet i Trøndelag.
Det er etter alle vitnesbyrd klart at det ble vakt en sterk og meget omfattende åndelig bevegelse ved Hauges virksomhet i Eikerbygdene. Den 20.desember 1800 ble der holdt en ekstrarett i Jakob Meyers hus i Hougsund. Innstevnt var: Mikkel Hauge (H.N.Hauges bror, d. på Eiker 5 1 1845), Torkild Gavestad, Ole Haagensen, Ole Wold Ole Johannessen, Sveinung Tormundsen, Kristoffer Hoen, Lars Stenset, Hans Ulveland, Morten Horgen, Hans Gevelt, Simen Wold-stad, Johannes Ager, Hans Simensen Aas, Borger Hansen Loe, Haagen Krog, Amund Besseberg og Nils Bryn. De skulle gjøre rede for sitt forhold til Hauge og den haugianske bevegelse. Vi kan derfor gå ut far at alle disse mer og mindre var grepet av bevegelsen. Kristoffer Hoen avla et klart og greit vitnesbryd til fordel for Hauge og nevner at prost Schmidt hadde sagt at Hauges lære ikke var stridende mot Bibelen. Hauge hadde en gang holdt oppbyggelse i hans hus og i forveien på Loe. Han forteller også at han hadde bydd Hauge reisepenger, men han nektet å ta imot. I november 1806 ble det atter holdt et forhør ved Eiker soren-kriveri i Hauges sak. Hauge var da fengslet. De innstevnte var vesentlig de samme som i desember 1800. Ingen av dem hadde utlatt seg med noe annet begrep om religionen enn det de før hadde hørt og lært av sine prester.
Det var ikke bare i åndelig henseende at Hauges virksomhet satte sterke sport. Som bekjent var Hauge en mann med ualmindelig innsikt i alle praktiske gjøremål og med stort initiativ. Han så det som en gudgitt oppgave å utnytte landets naturlige resurser til å sette virksomhet i gang og skaffe levebrød for mennesker i trange kår.
Med sitt skarpe blikk så han muligheter overalt hvor han ferdedes,
[s.10]

og en meget stor organisasjonsevne og inntrengende menneskekunnskap satte ham i stand til å realisere sine planer. Dem store tillit som han nøt blant sine venner gjorde det forholdsvis lett for ham å reise den nødvendige kapital.
Som opphavsmann til ”Eger papirmølle” ved Vestfossen og senere virksomhet på samme sted har vi særlig grunn til å minnes ham. Under opphold på Eiker så han at det lå godt til rette for industriell virksomhet i Vestfossen. På en reise til Danmark hadde han satt seg inn i papirfabrikasjon, og han fikk nå den idé at det kunne anlegges en papirmølle ved Vestfossen. Han kom i forbindelse med en mekanisk kyndig mann og drøftet planen med ham. Han satte sine venner i sving i slutten av året 1800 med å erverve de nødvendige vassdragsrettigheter. Papirmøllen ble anlagt som et interessentskap med 6 parthavere: Mikkel Hauge (Hauges bror), Torkel Gabestad (disse to var blitt arrestert på Eiker på den tid og satt i tukthuset i Oslo sammen med noen andre og slapp ikke ut før i 1802), Ole Foss fra Nord-Odal, Nils Braaten fra Eiker, Simen Stormoen fra Numedal og Kristen Soelseth fra Gausdal. Simen Stormoen og Nils Braaten (som overtok et garveri i Hokksund) solgte snart sine andeler til de andre. I 1802 var han der i 14 dager. Papirmøllen kom visstnok ikke i full drift før i 1803. Det ble fabrikert papir av prima kvalitet som ble laget for hånd. Det ble laget av kluter, helst linkluter som ble samlet inn av Hauges venner over det hele land. Vennene ytet nok også direkte økonomisk hjelp til driften med gaver av matvarer og penger. Borger Loe vitnet i 1806 at han hadde lånt vennene på Møllen 100 rdl. mot deres bumerke. Det var sikkerhet nok, mente han.
Til gjengjeld ble det på Møllen utøvet en overmåte stor gjestfrihet mot venner som kom og reiste, og Møllen ble på denne måte et sentrum for den haugianske bevegelse. Det var et ualminnelig vakkert samliv som utviklet seg der. I begyndelsen ble det praktisert en slags kristen kommunisme med felles bordhold, men det varte ikke lenge før arbeiderne foretrakk fast daglønn. Det var Mikkel Hauge som bodde på Fredfoss (eller muligens på Hedenstad) og hans kone
[s.11]

og en meget stor organisasjonsevne og inntrengende menneskekunnskap satte ham i stand til å realisere sine planer. Dem store tillit som han nøt blant sine venner gjorde det forholdsvis lett for ham å reise den nødvendige kapital.
Som opphavsmann til ”Eger papirmølle” ved Vestfossen og senere virksomhet på samme sted har vi særlig grunn til å minnes ham. Under opphold på Eiker så han at det lå godt til rette for industriell virksomhet i Vestfossen. På en reise til Danmark hadde han satt seg inn i papirfabrikasjon, og han fikk nå den idé at det kunne anlegges en papirmølle ved Vestfossen. Han kom i forbindelse med en mekanisk kyndig mann og drøftet planen med ham. Han satte sine venner i sving i slutten av året 1800 med å erverve de nødvendige vassdragsrettigheter. Papirmøllen ble anlagt som et interessentskap med 6 parthavere: Mikkel Hauge (Hauges bror), Torkel Gabestad (disse to var blitt arrestert på Eiker på den tid og satt i tukthuset i Oslo sammen med noen andre og slapp ikke ut før i 1802), Ole Foss fra Nord-Odal, Nils Braaten fra Eiker, Simen Stormoen fra Numedal og Kristen Soelseth fra Gausdal. Simen Stormoen og Nils Braaten (”mor Inger”) som forestod husholdet. Hauge selv besøkte ofte Møllen, og det ble fest når han kom. Det fortelles også at Hauge iblant med hell opptrådte som Kirsten Giftekniv, idet han var meget interessert i å få sine venner godt gift. Vi vet iallfall at en av hans venner, en større gårdbruker fra Østfold, fant sin hustru blant arbeiderskene på Møllen.
Eger papirmølle utviklet seg etter hvert til en betydelig virksomhet. Det ble også drevet en mel-og siktemølle, en stampe-og benmølle og et garveri i Hokksund som Nils Braaten senere overtok. Prost Schmidt opplyser i en innberetning at det også ble støpt kirkeklokker og små kanoner! Han var som tidligere nevnt langt fra å være Hauges venn, men han måtte rose bedriften på Fredfoss og haugianernes eksemplariske livsvandel. Det tidligere nevnte forhør i november 1806 ble holdt på Møllen. Myndighetene interesserte seg strekt for haugianernes økonomiske virksomhet, som var gjenstand for de villeste fantasier blant fiender av bevegelsen, og forhøret dreiet seg mye om det. Fra den tid har vi en navnefortegnelse over dem som i 1806 levde og arbeidet på Møllen. Det var i alt 50 personer fra forskjellige bygder sønnenfjelds, derav 14 barn. Forhøret ga også opp-lysning om arbeidernes daglønn. Det var etter forholdene den gang ganske bra. Forskjellige tegn tyder på at lederne hadde forstått å gjøre bedriften ganske innbringende. På grunn av vennenes store arbeidsomhet og nøysomhet ga nesten alle forretningstiltak som de satte igang, godt utbytte. Vannmerket på papiret fra Eger papirmølle en bikupe, illustrerte virksomheten ganske godt. Mikkel Hauge døde som nevnt i 1845 og Torkel Gabestad 2 år senere. Virksomheten var nå i tilbakegang. Det sterke åndelige samfunnsliv som var sjelden i virksomheten, var vel dessverre ebbet ut. To Drammensere, Harald Lyche og Erland Kiøsterud kjøpte møllen i 1855. De gjennomførte forskjellige forbedringer og holdt driften i gang, til Møllen brente i 1879.
Det er i denne forbindelse verdt å nevne at også Solberg Spinderi ble anlagt av haugianere.
[s.12]

Det kunne lett ha hendt at haugianernes sterke forretningsinteresser i forbindelse med deres mangelfulle kjennskap til regnskapsførsel kunne ha blitt en fare for den haugianske vekkelse. Men forfølgelsens luttringsild gikk over bevegelsen. Mikkel Hauge og Torkel Gabestad ble arrestert av lensmann Gram i 1800 og satt i tukthuset i Oslo i over 2 år som tidligere nevnt. Da de endelig slapp ut, vendte de tilbake til Eiker og fortsatte som før. Hauge selv var jo blitt arrestert mange ganger forskjellige steder i landet. Det var konventikkelplakaten og løsgjengerloven som ble brukt mot ham og hans venner. Myndighetene i København var blitt rent oppskaket ved en masse falske beskyldninger mot haugianerne.
Den 30. okt. 1804 kom det sirkulære til amtmennene med streng ordre om at Hauge skulle gripes og settes fast hvor han så fantes. Men da hadde allerede den overmåte nidkjære lensmann Gram slått til. Han hadde fått greie på at Hauge hadde holdt oppbyggelse i Lars Brekkes hus i Hokksund. Gram visste hvor han skulle finne ham, dro til papirmøllen og arresterte ham. Han ble ført til lensmannsarresten i Hokksund, som ennå står, og lagt i jern. De rikeste menn i bygda ba om at han måtte bli løslatt mot deres kausjon, men forgjeves. Dette var 24. okt. 1804, som er begynnelsen til Hauges nesten tiårige fengselsopphold. En måned senere ble han i hemmelighet transportert til Oslo, da myndighetene fryktet for at haugianerne på Eiker ville gjøre motstand. At de fryktet for det, er i og for seg et tydelig vitnesbyrd om hvor sterk og utbredt bevegelsen var. Etter at Hauges sak var endelig avgjort i 1804, var han en legemlig brutt mann. Likevel besøkte han papirmøllen flere ganger i 1815, i 1816, da han ble syk under sitt opphold der, og i 1820. Det tyder på at han har likt seg godt der blant gode venner. Om den haugianske vekkelses videre historie i Eikerbygdene er visst ikke mye å fortelle. Men det behøver ikke å bety at den ikke gjorde seg gjeldende i menigheten og i folkelivet. Haugianerne var stille mennesker som avskydde bråk. De virket flittig i sitt jordiske kall og vandret ydmykt og oppriktig med sin Gud. Eikerbygdene har fått en rik åndelig arv. Den ødes dersom den ikke fornyes.
[s.13]

En haugianer av yngre generasjon, sunnfjordingen Mads Wefring, virket i sin ungdom som lekpredikant over hele landet. Han studerte senere teologi, ble prest og var i sekstiårene en tid residerende kapellan på Eiker.
Den beste og sanneste karakteristikk av Hauge er Grundtvigs bekjente ord: ”Med H.N.Hauge vaagnede Folkeaanden i Norge.”

 

Kilder:
Bang: Hans Nielsen Hauge og hans samtid.
Heggtveit: Den norske kirke i det nittende århundrede.
Endel utrykte dokumenter i Riksarkivet, Oslo.
For en mindre del: Muntlige kilder på Eiker.

[s.14]