PÅ EIKER
 
MÅNEDENS KULTURMINNETEMA:
Tømmerfløting
 
  Tømmerfløtere i arbeid like nedenfor Hokksund bru. Her lå det gamle "Storhengslet", der tømmeret til de priviligerte Sem-og Fossesholm-sagene ble sortert ut. Så seint som på begynnelsen av 1900-tallet ble en del av tømmeret til Vestfos Cellulosefabrik sortert ut her. Da hadde imidlertid Stenberg for lengst overtatt rollen som det største og viktigste hengslet i vassdraget.
 
"Elvearbeider" var en vanlig yrkesbetegnelse på Eiker i gamle dager. Det kunne være en som var fast ansatt ved ett av de store oppsamlings-eller sorteringshengslene, eller en som hadde sesongarbeid som brøtningsarbeider i ei av de små sideelvene. Det kunne være tømmerdragere som fraktet tømmer opp Vestfosselva eller bordfløtere som sto for transporten av trelast fra sagbrukene på Eiker ned til havna i Drammen. Tømmerfløtingen var en mangfoldig virksomhet, og en viktig del av næringslivet på Eiker.
 
 
Norges eldste bevarte tømmerkontrakt
Landets eldste bevarte tømmerkontrakt ble inngått sommeren 1340 mellom handelsmannen Ketil Audunssøn i Tønsberg og bonden Lodin på gården Holtet ved Eikern. Originalen er skrevet på skinn og oppbevares i Riksarkivet.
 
 
Margrete Valdemarsdatter var dansk prinsesse og gift med den norske kongen Håkon VI Magnusson. I 1387 ble hun valgt til Norges "rette frue og husbond". Året etter opprettet hun Eker len. Årsaken var mest sannsynlig at hun ønsket kontroll med inntektene fra tømmerhandelen.

Det er lenge siden den første tømmerstokken ble fraktet langs vannveiene på Eiker. Skogen har alltid blitt utnyttet til å bygge hus og skip, og da skog begynte å bli mangelvare i England og på Kontinentet, ble det eksportert tømmer fra Norge. Rimeligvis var det skogene nær kysten som først ble hogd, men alt i høymiddelalderen var etterspørselen så stor og tilgangen på trelast ved kysten så liten at det måtte fraktes tømmer lange veier langs innsjøer og elver. Det eldste beviset for dette er et dokument fra 1340, der bonden Lodin på Holtet lovte å lever tømmer til handelsmannen Ketil Audunssøn i Tønsberg.

I middelalderen var Holtet en liten gård ved Eikern, mellom Hakavika og dagens fylkesgrense mot Vestfold. Lodin var antagelig en nokså fattig bonde, og han fikk forskuddsbetaling fra Ketil Audunssøn mot å skrive under på at han skulle levere et visst antall bjelker og hugne bord i Kobberviken ved Drammensfjorden. Tømmeret må altså først ha blitt fløtet over Eikern og Fiskumvannet til Vestfossen, og deretter nedover Vestfosselva og Drammenseelva til Kobbervika, der det skulle lastes ombord på trelastskuter. Sannsynligvis havnet det i England, som var den viktigste kjøperen av norsk tømmer i høymiddelalderen.

Det hører med til historien at Lodin ikke greide å levere tømmeret og at naboen, Halle på Hakavik, som hadde garantert for leveransen, ble stevnet til tinget. Men kontrakten levner ingen tvil som at transport av tømmer fra Eiker til Drammensfjorden foregikk alt før Svartedauden.

Da dronning Margrete opprettet Eker len i 1388 kan en av årsakene ha vært å få en lensherre som kunne ha sterkere kontroll over tømmerhandelen og inntektene derfra. Dette lenet omfattet også Modum, Sigdal, Eggedal og Krødsherrad, og det kan tyde på at en alt på dette tidspunktet hadde begynt å transportere tømmer fra disse områdene nwedover elvene. Men dessverre er det så å si ingen kilder som kan fortelle noe om fløtingen i så gammel tid.

 
 

Vannsagene kommer

De store pestepidemiene og nedgangen i folketallet la nok en demper på trelasthandelen i seinmiddelalderen, men både fra slutten av 1300-tallet og gjennom hele 1400-tallet kjenner vi til at lensherrene på Eiker og andre kongelige embetsmenn drev eksport av tømmer fra Drammen. Nå var det først og fremst skuter fra de tyske Hansabyene som kom for å hente norsk trelast.

Likevel var det nok først med innføringen av vannsager omkring år 1500 at trelasthandel for alvor ble en viktig del av næringslivet. Vi vet ikke når den første vannsaga ble bygd på Eiker, men på 1520-tallet betalte en rekke av bøndene i bygda ekstraskatt til Akershus slott i form av sagbord. På dette tidspunktet fantes det alt sagbruk under en rekke gårder på Eiker. Vannsaga var altså et ganske utbredt fenomen.

På 1540-tallet la den danske lavadelsmannen Peder Hanssøn under seg gårdene Foss og Sem med store skogstrekninger og sagbruk ved Vestfossen. Dermed ble Eiker for alvor et sentrum for sagbruksnæringen i Norge, og Drammen ble landets viktigste eksporthavn for trelast. Nå var det ikke lenger bare tømmerstokker som ble fløtet nedover Drammenselva, men også ferdigskårne planker og bord. Samtidig var handelsmenn fra Frisland og Holland i ferd med å avløse hanseatene som de viktigste kjøperne av norsk tømmer.

Erik Gustaf Tunmarcks berømte tapetscene fra 1763 som viser Fossesholm-sagene. Vestfossen var ett av flere steder på Eiker der det ble bygd vannsager alt omkring år 1500. Virksomheten nådde sitt høydepunkt på slutten av 1700-tallet og første halvdel av 1800-tallet..
 
 
 
Slik ble tømmeret fraktet i flåter over innsjøer som Tyrifjorden og Eikern. På 1800-tallet kom det dampbåter og motorbåter som tok seg av disse tømmerslepene, men den gamle metoden ble brukt så seint som under andxcre verdenskrig, da det var mangel på drivstoff.
 
 
 
Tømmertransporten sysselsatte mange mennesker. Detalj fra Erik Gustaf Tunmarcks tapet på Fossesholm..
 
 
 
Brøtning i Bingselva. Når stokker ble liggende igjen, måtte brøtningsarbeiderne forsøke å få dem til å seile med strømmen neste gang det ble sluppet vann fra dammen ovenfor.
 
 
 
Elvearbeidere ved Kverk hengsle.
 
 
 
Drammen var lenge landets største utførselshavn for trelast. Maleri av H.P.Dahm..
 
 
 
Hver enkelt bedrift og trelasthandel hadde sitt bestemte merke som ble hogd inn i tømmerstokkene med spesielle merkeøkser. Merkekartet var noe fløterne ved sorteringshengslene måtte kjenne ut og inn.
 
 
 
Grev Herman Wedel-Jarlsberg regnes som en av Norges viktigste statsmenn på første halvdel av 1800-tallet. Hans første viktigste embete var som amtmann i Buskerud, og han sto blant annet bak opprettelsen av Drammensvassdragets Fellesfløtning.
 
 
 
Tomtearbeidere ved Vestfos Cellulosefabrik. Tomtearbeiderne var ikke ansatt av Fellesfløtningen, men av den enkelte fabrikk. De hadde ansvaret for å frakte tømmeret den siste etappen fra elva og inn i fabrikken.
 
 
 
Flyfoto av Eker Papirfabrikk ved Mjøndalen og Krogstad Cellulosefabrik fra 1950-tallet. Elva er dominert av tømmerstokkene..
 
 
 
Stenberg Hengsle.
 
 
 
Arbeidsstokken ved Stenberg Hengsle på begynnelsen av 1900-tallet.
 
 
 
Fortsatt står det enkelte dopper i elva som forteller om den gamle fløtningsvirksomheten.
 
 
 
Festene til lensene ved Kverk hengsle.
 
 
Eiker Arkiv og Nedre Eiker kommune har samarbeidet om å sette opp skilt langs turstien langs elva som forteller om den virksomheten som for lengst er historie og og om de kulturminnene som for lengst er forsvunnet.
 
 

Fløting og tømmerdraging

Etter innføringen av vannsager, besto altså fløtingen av to forskjellige deler - bjelkefløting fram til sagene og bordfløting fra sagene og ned til havna. Dilemmaet var at jo kortere tømmeret ble fraktet før skjæring, jo lenger måtte det transporteres som ferdig trelast.

Bakgrunnen for dette, var at det ikke lenger var tilstrekkelig med sagtømmer i nedre del av Drammensvassdraget. Alt omkring 1630 hører vi om at lensherren, Ove Gedde, måtte forsyne sagene sine i Vestfossen med tømmer fra Drammenselva. Det måtte da først fløtes ned til Hokksund, og deretter trekkes med hest drøyt 5 kilometer oppover Vestfosseelva. Dermed oppsto enda en form for transport, nemlig "tømmerdragning". Disse tømmerdragerne bosatte seg på Nøstetangen, der Vestfosselva løper ut i Drammenselva, og her ble antagelig det første hengslet i vassdraget anlagt, seinere bare omtalt som "Storhengslet".

Det er nok ikke tilfeldig at da Eker len ble opprettet i 1602, omfattet det også Modum, Sigdal og Krødsherrad - nettopp de områdene som leverte det meste av tømmeret. Detvarte imidlertid ikke lenge før det ble nødvendig å kjøpe tømmer fra enda fjernere områder, som Hallingdal og Valdres, Ringerike og Hadeland. I sagmanntallene fra Eiker på 1600-tallet står det gjerne at tømmeret ble fraktet med store omkostninger og betydelige "risiko og eventyr".

De vanskelige transportforholdene bidro nok til at det også vokste fram en betydelig sagbruksvirksomhet på Ringerike, med Hønefoss som sentrum. Herfra kunne planker og bord fløtes over Tyrifjorden til Lier og så fraktes videre til Drammen derfra - en betydelig snarvei, spesielt så lenge fløtingen i Drammenselva ikke var tilstrekkelig organisert.

Fløtingen på denne tida ble organisert av lensherren i Eker len, en embetsmann som bodde på kongsgården Sem og dermed hadde direkte ansvar for Semssagene i Vestfossen. I tillegg hadde flere av lensherrene også private eierinteresser både i sagbruk og tømmerskog. Dessuten hadde Hassel jernverk behov for store mengder trevirke da det startet opp på midten av 1600-tallet. Seinere kom også andre bergverk og Nøstetangen glassverk, og fra slutten av 1700-tallet Blaafarveværket på Modum. På 1700-tallet kom også de såkalte "silkesagene" med flere sagblad, som gjorde det mulig å mangedoble produksjonen av trelast.

Det var altså sterke krefter som hadde interesse av en godt utbygd fløting på Drammenselva, og en stadig bedre organisering av tvang seg fram i løpet av 16-og 1700-tallet, med bygging av brøtningsdammer og opprettelse av stadig nye hengsler.

 
 
 

Brøtning

Første etappe i tømmerstokkens ferd besto av transporten ned de små sideelvene som rant ut i Drammenselva. Dette ble kalt "brøtning" og var en virksomhet som foregikk om våren, da vannføringen var stor nok. Det som kjennetegner brøtning, i motsetning til fløting, er imidlertid at vannmengden var for liten uten noen form for regulering. I brøtningselvene ble det derfor bygd opp en rekke slippdammer, slik at vannet kunne samles opp. Så ble vann og tømmer sluppet samtidig, og det var da viktig å slippe akkurat så mye vann som trengtes for å få tømmeret fram til neste dam. Så ble dammen stengt og elva tørrlagt fram til neste gang det skulle slippes. I løpet av noen få hektiske uker om våren måtte alt tømmeret være nede ved Storelva.

Brøtningsfolkene var altså sesongarbeidere. Det var husmenn og småbrukere, som nok ofte drev med skogsarbeid om vinteren og gårdsarbeid i onnene. De ble lønnet som tilfeldig innleid arbeidskraft, av den eller de som hadde kjøpt tømmeret i distriktet. På samme måte skjedde bygging og vedlikehold av dammene. Først mot slutten av 1800-tallet kom brøtningen inn i fastere former. På Eiker ble Bingsvassdragets Fellesfløtning stiftet i 1874.

 
 
 

Hengsler, bjelkefløting og nersetterne

Når tømmeret var kommet ned i Storelva, ble det samlet og lagret i elva ved et hengsle. Dette hadde to funksjoner. For det første var det slippene fra disse hengslene som til en hver tid regulerte tømmermengden i elva, slik at en unngikk kaos. For det andre ble tømmeret sortert, slik at den enkelte tømmerstokken kom fram til riktig kjøper.

Fra slutten av 1500-tallet kjenner vi til at det fantes hengsler. Blant de første var Buskerud-hengslet ved Åmot og Kverk-hengslet nedenfor Skotselv, som opp gjennom århundrene var det største og viktigste. Storhengslet ved Nøstetangen er alt nevnt, og det var hengsler ved utløpet av Hoenselva og ved Hyttestøa i Skotselv. På misten av 1600-tallet hører vi også om et hengsle ved Vikersund og flere i Simoa. Store hengsler var også Bergsjø ved Geithus og ikke minst Stenberg, som på slutten aav 1700-tallet nevnes som sorteringshengsle for bjelkefløtingen.

Også transporten av ferdigskårne planker og bord det siste stykke til Drammen var en vesentlig del av elvetransporten og må ha krevd en dytkige fløtere. Sogneprest Hans Strøm, som levde på slutten av 1700-tallet, forteller hvordan dette foregikk i hans tid:

Ligesom Tømmerdragerne trække Tømmeret
op til Sav-Værkene, saa bringe Bordførerne det
ned igien, skaaret i Bræder, og det i store Flaader,
hvorved det ene Bord trækkes paa det andet med andre
imellem lagte Bord paa tvert, saa de med den for-
reste halve Deel hvile paa hinanden, men slæbe i Van-
det med den anden, og holdes saaledes tilsammen af
deres egen Tyngde. De Bord som skæres ovenfor
Hellefoss, sammenbindes i Knipper 12 til 24 i hvert
Knippe, efter Bordenes Tykkelse, for at nedlates igien-
nem Fossen, og opsamles siden for at bringes til
Byen, som skeer ved at binde det ene Knippe til det
andet, og lægge andre paa tvert deraf. Paa denne
Maade samles de i store sammenhængende Flaader,
som kan indeholde en Snees tusinde Bord og nedbrin-
ges til Drammen.

Det var et problem at så mange ulike tømmerkjøpere hadde nytte av hengslene. Dette var både sagbrukseierne og kjøpmenn som drev med bjelkehandel, det vil si at de eksporterte tømmer som ikke var bearbeidet. På 1600-tallet var lensherrene, og seinere amtmennene, så direkte involvert i trelasthandelen at de t var helt naturlig at de tok ansvaret for organisering og drift av brøtning og hengsler.

På 1700-tallet kom det imidlertid med stadig flere små aktører, samtidig som kronen og embetsadelen trakk seg helt ut. Det var mange som skulle dele på utgiftene, både lønn til fløterne og vedlikehold av dammer og hengsler. Ofte kunne det oppstå konflikter om hvor mye den enkelte skulle betale og når tømmeret til de ulike brukene skulle slippes. Dessuten forekom det regelrett tyveri av tømmer. Forholdene kunne mange ganger være ganske kaotiske, og en fryktet at Kverk-hengslet kunne bli sprengt rett og slett fordi det var altfor mye tømmer i elva på en gang. Det var nå amtmannen, lensherrenes etterfølger, som hadde det overordnede ansvaret for at fløtingen foregikk i samsvar med Fløtningsreglementet, som ble vedtatt for første gang i 1702. Det var først på begynnelsen av 1800-tallet at det kom en amtmann som for alvor tok tak i dette problemet.

 
 
 

Grev Wedel og Fellesfløtningen

Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg, ofte bare kalt grev Wedel, var født og oppvokst i Frankrike, der faren var diplomat. Han var så å si helt ukjent i norsk politikk og samfunnsliv da han 27 år gammel ble utnevnt til amtmann i Buskerud.

En av de første utfordringene som den nye amtmannen tok tak i, var behovet for en bedre organisering av fløtingen i Drammensvassdrag. Han innkalte til et møte med alle de viktige tømmerkjøperne i distriktet - bjelkehandlere, sagbrukseiere og trelasthandlere. Resultatet av dette var at "Directionen for Lastehandelen i Drammen" ble stiftet den 23.januar 1807. I dagligtale var navnet "Trelasthandlerdireksjonen" eller "Fellesfløtningen".

Medlemmene av den mektige Trelasthandlerdireksjonen ble valgt av og blant tømmeroppkjøperne selv. I mer enn 170 år var det denne direksjonen som styrte fløtingen på Drammenselva. Den bestemte når tømmeret fra de ulike sideelvene skulle slippes ut i Storelva og når det skulle slippes videre fra de ulike lensene. De hadde ansvaret for vedlikehold av deminger og lenser, og elvearbeiderne ble nå ansatt av Trelasthandlerdireksjonen istedenfor av den enkelte tømmerkjøper. I og med at direksjonen hadde full oversikt, kunne tømmermengden i elva økes betraktelig uten at det var fare for kaos.

For grev Wedel ble opprettelsen av Fellesfløtningen det første steget i en lang politisk karriere. Han var en av de viktigste lederne på Eidsvoll i 1814, og seinere ble han både finansminister, stortingspresident og stattholder.

 
 
 

Fra trelast til papir

Første halvdel av 1800-tallet var vannsagenes siste storhetstid. Stortinget bestemte at sagbruksprivilegiene skulle oppheves fra 1.januar 1860, og det innebar blant annet det var tillatt å bygge dampsager hvor som helst i landet. Slike sager ble helst anlagt ved kysten, blant annet i Drammen, og i løpet av få tiår forsvant vannsagene langs Drammenselva. Dermed ble det også slutt på bordfløtingen, som hadde pågått i hundrevis av år.

Men det betydde ikke at alt tømmeret nå ble fløtet helt til Drammen. I 1868 ble den første treforedlingsbedriften anlagt i Drammensvassdraget - Vestfossen Træmassefabrik. I årene som fulgte kom det en rekke tresliperier, cellulosefabrikker og papirfabrikker langs Drammenselva, som alle brukte tømmer som råstoff. Likevel fikk denne omleggingen stor betydning for fløtningen i vassdraget.

Først og fremst førte de nye fabrikkene til at Stenberg hengsle fikk en enda mer sentral posisjon enn før. Dette hadde alltid vært et viktig knutepunkt for bjelkefløtingen, og da sagbruksvirksomheten i Mjøndalen økte i omfang fra slutten av 1700-tallet, ble antagelig tømmeret hit også sortert ut ved Stenberg. Men nå kom det cellulosefabrikker i Krokstadelva, Mjøndalen og på Gulskogen, i tillegg til alt sagtømmeret som skulle ned til Drammen. Stenberg ble dermed også et sorteringssted for skurtømmer og sliptømmer. Etter hvert begynte også Vestfos Cellulosefabrik å la tømmeret gå helt ned til Stenberg. Derfra ble det slept med motoriserte prammer oppover elva til Nøstetangen og videre opp Vestfosselva. Dermed forsvant det gamle Storhengslet.

 
 
 

Samfunn rundt hengslene

Det var etter hvert et betydelig antall mennesker som var sysselsatt med tømmertransport på elvene. De bosatte seeg på plasser langs elvene. I 1784 nevner Hans Strøm spesielt tømmerdragerne på Sundbakken - det som i dag er sentrumn av Hokksund - men elvearbeidere var også blant de første som bosatte seg på det som etter hvert ble tettbebyggelser som Mjøndalen, Loesmoen, Hokksund og Skotselv. På Modum bidro Bergsjøhengslet til bosetning på Vassbunnen, som nå er en del av tettstedet Geithus. Også rundt det store hengslet ved Kverk finner vi en god del boplasser, men her opppsto det aldri noe tettsted - elveskråningene har nok rett og slett vært så smale at det ikke har vært plass til det. Fløterne hadde jo båter og var mobile, og mange av fløterne ved Kverk har nok vært bosatt ved Skotselv.

Langs hele elva var elvearbeiderne en viktig yrkesgruppe, som satte sitt preg på lokalsamfunnet, men bare ett sted på Eiker var det fløtningen som var hovedårsaken til at det vokste fram et tettsted, nemlig rundt Stenberg hengsle. Alt tidlig på 1800-tallet finner vi en rekke boplasser på nedre del av Loesøya, under gårdene Korshorgen og Nedberg, på Temtemoen og Horgenøen. Med en fellesbetegnelse ble dette området kalt for Stenberglanda. Dette ble sentrum for Trelasthandlerdireksjonens virksomhet, og dsenne institusjonen sysselsattte så mange at de fikk ansvaret for å opprette både bruksskole og bruksfattigvesen.

På begynnelsen av 1900-tallet fikk Stenberglandet både avholdsforening, ungdomsforening, idrettsforening, hornmusikk og arbeiderforening, samt eget elektrisitetsverk. Navnet Stenberg, som opprinnelig er navnet på en gård på nordsiden av Drammenselva, ble først og fremst brukt om selve hengslet, men da jernbanen anla stoppested her i 1912, fikk den også navnet Stenberg, seinere modernisert til Steinberg.

 
 
 

Jernbane og bil erstatter elva

I flere hundre år var vannveiene det eneste alternativet når en skulle transportere tømmer. På fjordene ble det etter hvert tatt i bruk dampbåter for å slepe tømmeret, men i elvene var det strømmen som sørget for at tømmeret kom fram.

Da Randsfjordbanen ble anlagt på siste halvdel av 1860-tallet, var det flere av de store trelasthandlerne i distriktet som sto bak, og et viktig argument for å bygge banen var behovet for tømmertransport. Antagelig var det først og fremst den ferdige trelasten en tenkte på, men behovet for dette forsvant i løpet av få år, i og med at sagbruksnæringen så å si helt flyttet til Drammen by. Derimot fikk jernbanen stor betydning for framveksten av den nye industrien, i og med at tremasse, cellulose og papir kunne fraktes raskt og effektivt ned til byen. Tømmerstokkene var det imidlertid fortsatt rimeligst å transportere på gamlemåten.

På slutten av 1920-tallet importerte flere fabrikker billig trevirke fra Sovjet - såkalt "russerkubb" - som kom sjøveien til Drammen og ble fraktet med tog opp til fabrikkene. Også norsk tømmer ble nå til en viss grad fraktet med jernbanen, men fortsatt gikk det aller meste på vannveiene.

Likevel var det først etter krigen at jernbanen for alvor ble et supplement til fløtingen. Tørkesommeren 1947 var et skilleår. Vannnmangel gjorde at det flere steder var nødvendig å bruke jernbane ellerx å kjøre tømmeret på lastebil direkte fra skogen. Nå begynte en for alvor å se på kostnadene ved biltransport sammenliknet med fløting, og resultatet var at stadig mer av tømmertransporten ble overført til vei og jernbane. Etter hvert kom det spesiallagde tømmerbiler, som fraktet trevirket direkte fra skogen og inn på fabrikkområdet i løpet av noen timer - en prosess som med fløtingen tok flere måneder.

I løpet av 1950-og 60-tallet sank mengden av tømmer i elva år for år. I 1969 ble de siste tølmmerstokkene fløtet på Drammenselva. Hengslene og brøtningsdammene ble lagt ned, og elvearbeiderne ble pensjonert eller omskolert. Dermed var det slutt på en næringsvei som i flere hundre år hadde vært blant de viktigste i distriktet.

 
 

 

 

Spor etter fløtingen

40 år etter at fløtingen på Drammenselva tok slutt er det ikke mange spor igjen etter denne virksomheten. Fortsatt står det enkelte dopper igjen i elva, men de råtner opp og forsvinner år for år. Ved Kverk kan er fortsatt se festene til den kraftige lensen som holdt tilbake tømmeret, og Rosthaug Videregående Skole har laget en natur-og kultursti herfra og ned til Hellefossen. På Hagaøya står "Spellet" som ble brukt til å regulere lensene slik at tømmeret ble styrt inn i Tensjø eller ned til Stenberg hengsle, og vi ser festene til den store skrålensa som gikk tvers over elva. Dette er nå et friluftsområde og en del av Loesmoen Elvepark.

Ved Steinberg er det så å si ingen fysiske spor etter den virksomheten som var grunnlaget for dette tettstedet. Derimot har Nedre Eiker kommune i samarbeid med Eiker Arkiv satt opp kulturminneskilt som forteller om tømmerfløtingen og annen virksomhet i forbindelse med elva. Dermed kan de som går turstien langs elva få et lite innblikk i den travle virksomheten som var knyttet til det største tømmerhengslet i Drammenselva.

 
 
 
"Månedens kulturminne": Stenberg hengsle

Blant de mange hengslene i Drammenselva har hengsslet på Stenberglanda i Nedre Eiker en helt spesiiell posisjon. Gjennom flere hundre år hadde det en viktig posisjon, og på 18-og 1900-tallet var dette det største og viktigste hengslet - selve krumtappen i den store og viktige organisasjonen som het "Drammens-vassdragets Fellesfløtning".

Hengslet var en viktig arbeidsplass, og rundt det vokste det opp en tettbebyggelse som er opphavet til det moderne tettstedet Steinberg.

I dag er det nesten ingen rester igjen av dette kulturminnet, som for bare 40 år siden var en helt sentral del av næringslivet i Drammensdistriktet. Nedre Eiker kommune har imidlertid satte opp kulturminneskilt langs elva som forteller den interessante historien om fløtingen og hengslet.

Les mer om Stenberg Hengsle

 
 
Send oss mer stoff om månedens tema!
I ukene som kommer har vi tenkt å legge ut mer stoff om elektrisitet på nettsidene våre. Vi tar selvsagt også imot stoff fra deg som leser dette. Det trenger ikke nødvendigvis å være så gammelt stoff - send oss gjerne et bilde av bilen du hadde på 70-tallet! Vi tar imot avisutklipp, bilder, selvopplevde historier, spørsmål og kommentarer. Ta kontakt på post@eiker.org.
 
Eller legg inn stoffet direkte i sonen "Gamle Eiker"!
En annen mulighet er å gå inn i origo-sonen "Gamle Eiker". Her kan du legge ut bilder og skrive inn tekst og legge dette direkte ut på nettet. Vi i Eiker Arkiv vil også bruke denne sonen, blant annet til å legge ut bilder som vi gjerne vil ha mer informasjon om. Hvis du har gamle eller nye bilder av husmannsplasser kan de legges inn her. Vi anbefaler alle å besøke dette nettstedet, enten det er for å legge inn stoff selv eller for å lese det andre har lagt inn.
 
 
 
Tilbake til oversikt over "Månedens kulturminnetema"

Tilbake til startside for Kulturminneåret 2009 på Eiker


Tilbake til startside for Eiker Arkivs startside