Siden grønnsakene inneholder lite fett, måtte de tilsettes melk og smør. Gartneren anbefaler at grønnsaker som kål, sukkererter, erter og bønner stues i nysilet melk, med høyt fettinnhold. Separert melk egner seg ikke til grønnsaksstuing, slår han fast. Samtidig mener han at de som ikke er vant til å spise grønnsaker helst bør vende seg gradvis til dette, slik at man "i Begyndelsen bruger smaa Portioner, og ved Siden af anden Kost, som man er mere vant til at nyde."

Etter noen slike generelle betraktninger, går boka over til å ta for seg den enkelte grønnsak. Kålrabi kunne også stues i nysilet melk, eller den kunn steikes sammen i smør eller sammen med flesk. Men framfor alt kunne den brukes til kålrabistappe. Falck-Lund anbefalte å mose kålrabi og poteter sammen, slik det var vanlig på hans hjemtrakter, i Trondhjems Stift. Det kaltes for "Næpegrød", et navn som antagelig kom av at en i tidligere tider brukte neper istedenfor poteter.

Hodekål, spiskål, grønnkål og savoykål skulle først kokes i vann og deretter stues i en jevning av nysilt melk og hvetemel ("og en liden Klat SDmør, om man har Raad"). Men den kunne også brukes direkte i kjøttsuppe.

Blomkål kunne stues på samme måte som kål, men istedenfor melkejevningen kunne en også helle smeltet smør over. Samme framgangsmåte ble anbefalt for rosenkål, mens gulrøtter helst burde stues.

Så kommer gartneren fram til oppskriften på grønnsakssuppe. Først skulle kålen koke et kvarters tid alene,. Så kunne en tilsette litt purre og selleri for smakens skyld, og eventuelt karve. Så skulle dette blandes med kraftet av salt kjøtt eller flesk, som en hadde kokt samtidig.

Gulrøtter var altså ikke med i Falck-Lunds grønnsakssuppe, Derimot nevner han at det brukes til både fiskesuppe og kjøttsuppe. Det samme var tilfelle med persillerot, pastinak og kruspersille. Kruspersillen anbefalte han for øvrig i alle retter med løk, siden det fjerner den dårlige ånden som en lett får av løkspising. Løken skulle syltes, men først burde en legge den i kaldt vann med litt salt i noen timer, for å unngå at øynene begynner å renne. Etter at løken var skrelt, skulle den legges i ei krukke sammen med en saft som var kokt av 1 liter eddik og 1 liter sukker, samt noen nelliker.

Neper, både maineper og høstneper, kunne stues eller brukes i supper, men kunne også steikes eller moses på samme måte som kålrabi. For sukkererter var metoden atter en gang stuing i nysilt melk og smør, gjerne sammen med pilerter, margerter og gulrøtter. Samme framgangsmåte gjaldt for snittbønner, prinsessebønner og asparges, men de måtte vannes ut i omtrent ett døgn før kokingen startet. Som en variasjon anbefales det å stue prinsessebønner i mel, eddik og sukker.

Agurker skulle syltes i kokende eddik, mens gresskar og porulak skulle legges i en lake av 1 liter eddik og 1 kg sukker. Til gresskaret kunne en også bruke nellik i laken. Rødbeter skulle først kokes og deretter syltes i en blanding av vann, eddik og sukker, samt litt dill eller karve.

Bare noen ganske få skulle verken kokes eller syltes. Reddiker kunne imidlertid spises råd "til Smørbrød og andet, men maa benyttes mens de er ganske smaa". Heller ikke salat skulle kokes, men Falck-Lund anbefalte heller ikke at den skulle spises akkurat som den var. Han foreslår å helle en baldning av eddik og sukker over salaten. En annen mulighet var å bruke tykkmelk tilsatt sukker og fløte eller vispet krem.

Til dessert kunne en bruke fruktgrøt av rabarbragrøt, stikkelsbærgrøt eller eplegrøt, kokt i vann, jevnet med rismel, potetsmel eller sagomel og tilsatt sukker. Grøten skulle spises kald, sammen med fløde eller vispet krem.