Begrepet ”norsk folkemusikk” er ikke er lett å definere og kan oppfattes på mange ulike måter. Det er med andre ord en rekke varianter. Mange vil kanskje først og fremst tenke på gamle slåtter (gangar, springar, brudemarsjer etc) spilt på hardingfele. Denne typen folkemusikk hører hjemme i dalførene – i vårt fylke blir det da Numedal, Hallingdal, Sigdal. Det er fristende å tenke på denne musikken som typisk norsk, men akkurat som vår rosemaling har sitt utspring i andre europeiske land, er også våre slåttetradisjoner en fornorskning av musikk utenfra (muligens med utgangspunkt i den mellomeuropeiske musikk- og dansetypen ländler). Hardingfela er særnorsk, men ikke uten likhetspunkter med instrumenter fra andre land. Den eldste bevarte hardingfela er visstnok fra 1651, men de første hardingfelene ble rimeligvis lagd tidligere.

På Eiker har vi hatt en annen musikktradisjon. Vi har ingen belegg for å tro at hardingfela har vært et allment brukt instrument på våre trakter. ”Vår musikk” er tydeligere knyttet til musikk fra sentral-Europa og de britiske øyer. Eksempler: Tyskland – reinlender (Rheinländer), Østerrike – vals, Polen – masurka, Tsjekkia – polka, de britiske øyer – ril. Det tradisjonelle instrumentet har vært flatfele, men etter hvert ble også trekkspillet vanlig – først gjennom en- og toraders durspill. Mange andre instrumenter kan passe inn, for eksempel fløyte, klarinett, og ulike ”komp”- instrumenter, som piano, cello, bass og gitar.

Denne type musikk kalles gjerne ”gammeldans” eller ”runddans”, men her er det også flere stilarter. På Eiker har dansemusikken hatt en viss tilknytning til herregårdene. Det er vel knapt noe distrikt i Norge som har hatt et større antall av herregårder enn Eiker og Drammensområdet. På grunn av bergverksdrift og trelasthandel ble vårt område et økonomisk senter og et administrativt senter med sterke bånd til kongens København. Dette hadde stor virkning på den kulturelle utviklingen. Til en viss grad kan vi si at vår gammeldansmusikk har en herregårdsstil. At det har blitt spilt og danset på Fossesholm gjennom flere århundrer er det vel ingen tvil om, men merkelig nok forteller kildene svært lite om musikk- og dansetradisjonene. Hvis noen av dere besøkende sitter inne med relevante opplysninger, tar vi gjerne i mot slike.

Siden folkemusikken på Eiker tenderer mot lettere ”finmusikk”, er den notebasert. I de aller fleste tilfeller kjenner vi komponisten ved navn. Den eldste kjente komponisten i vår tradisjon er nok Thor Ødegaard (1859-1938) som i en viss periode bodde i Vestfossen. Sammen med Anders Fossesholm (1884-1971) nedtegnet han også en rekke gamle dansemelodier. Disse to spilte også mye sammen. En annen som spilte sammen med Thor Ødegaard og som komponerte, var Helge Waagaard Næss (1884-1906). Hans Solum (1895-1976) var også komponist og spillemann. Etter 1900 finner vi Åsmund Kristoffersen (1905-1990), Thor Ramberg (1919-1993), Eivind Warlo (1913-1972), Kåre Korneliussen (1916-1980). Erik Hægstad (1912-1987) har vært med på å føre tradisjoner videre.

Den seriøse kuntsmusikken har nok i mange hundre år vært en del av hverdagen på Eiker - eller kanskje rettere sagt en del av helgedagen. For det var først og fremst i kirken at en møtte denne musikkformen. Kirkesangeren, og etter hvert organisten, var en viktig del av menigheten.

Verdslig kunstmusikk sto nok fjernere fra folk flest - men kanskje ikke helt fjernt, i og med at en lokal klarinettist kunne imponere en kulturpersonlighet som Maurits C. Hansen. Det var nok ikke bare dansemusikk og såkalt tradisjonsmusikk som ble spilt i bondestuer og arbeiderhjem. Mot slutten av 1800-tallet får den klassiske musikken for alvor fremtredende representanter i Eikerbygdene. Per Steenberg og Kristian Wendelborg tok høyere musikalsk utdannelse og ble anerkjente komponister og arrangører. En annen lokal komponist var Christian Hobbelstad, som også underviste på klassisk fiolin. Blandt elevene hans var Oscar Holst, som gjorde karriere som kafémusiker, kinomusiker og kapellmester i Kringkastningsorkesteret såvel som i Filharmonien.

Samtidig må det ha vokst fram en generasjon av dyktige amatører på lokalplanet, for i mellomkrigstida dukket det opp kammerorkestre med de store klassiske komponistene på repertoaret. Her satt leger, ingeniører, gårdbrukere, fabrikkarbeidere og tømmerhoggere side om side og musiserte, i en tid som ellers på mange måter var preget av konflikter og klassemotsetninger.

Disse såkalte «salongorkestre» hadde på mange måter sin storhetstid på 1950-og 60-tallet, men på Eiker var orkesteret «Collegium Musicum» aktivt helt fram til begynnelsen av 80-tallet. De siste 20 årene har imidlertid de som ønsker å utøve klassisk musikk i fellesskap vært nødt til å reise til Drammen eller Kongsberg. Årsaken til denne utviklingen ligger i sviktende rekruttering, og mangelen på et lokalt orkestertilbud har igjen lagt en demper på rekrutteringen. Det har likevel blitt arbeidet aktivt for å opprettholde interessen for de klassiske toner på Eiker, blant annet gjennom foreningen «Musikkens Venner». For noen år siden ble det også startet en kommunal musikkskole, som blant annet arbeider for å ta opp arven etter salongorkestrene.

Om praktiseringen av klassisk musikk på lokalplanet har ligget nede de seinere årene, har de rike tradisjonene likevel båret frukter både i og utenfor bygdas grenser. Harald Herresthal fra Vestfossen er i dag en av landets mest kjente organister og professor ved Musikkhøyskolen. I neste generasjon av denne familien kan nevnes fiolinisten Peter Herresthal og sangerinnen Isa Katharina Gerricke, som altså begge har slektsrøtter i musikkmiljøet på Eiker og som flere ganger har gjestet og bygda. Født og oppvokst på Eiker er søstrene Berit og Bjørg Værnes, som utgjør halvparten av den internasjonalt anerkjente Vertavo-kvartetten. Og mens eikværinger har gjort seg bemerket i utlandet, har utlendinger satt sitt preg på det lokale musikklivet. Med den nederlandske Abram Bezuijen har Haug kirke og Eiker fått en organist som kan ivareta de klassiske musikktradisjonene på den aller beste måte.

For oss i dag hører 17.mai og hornmusikk naturligvis sammen, men slik har det ikke alltid vært. Da de første lokale korpsene ble dannet på slutten av 1800-tallet, var det å spille gatemarsjer 17.mai en politisk markering - for elle mot unionen med Sverige - Høyre eller Venstre. I Vestfossen skal den politiske striden til og med ha ført til at «Stadsmusikken» gikk i oppløsning fordi noen av medlemmene vanket på «Vidar» - den konservative arbeiderforeningen - og lot seg bestikke med akevitt!

På flere av tettstedene i bygda dukket det opp hornorkestere i denne perioden, men det var noe helt annet en dagens janitsjarkorps. Som oftest var besetningen bare 7-8 mann (aldri kvinner), og mange av disse mer eller mindre tilfeldig sammensatte korpsene var nok ganske kortlivet. Men både på Steinberg og i Skotselv har en greid å holde det gående sammenhengende fra starten på slutten av 1880-tallet. Dermed har Eikerbygdene to av landets aller eldste korps, med rundt 115 års sammenhengende drift, trass i motgang og bølgedaler.

I Vestfossen var Borger Kristoffersen den som ga støtet til korpsbevegelsen. Interessen hans ble visstnok vakt da han var i militærtjeneste. Hvor han tjenestegjord er usikkert, men mest sannsynlig har han vært i Halden og i såfall hatt den kjente marsjkomponisten Oscar Borg som læremester. Det var rundt 1890 at det første kjente hornorkesteret i Vestfossen ble dannet, men det gikk altså i oppløsning. Først i 1909 ble Vestfossen Hornmusikkorps dannet, med Kristoffersen som dirigent og drivkraft. Den gangen skulle ikke dirigenten bare svinge taktstokken, han måtte også skrive ned alle stemmene for hånd, og i mange tilfelle stå for selve arrangementene!

I Hokksund var arbeiderne på Hellefos Træsliberi pionerer i korpssammenheng, med blant annet fagforeningsleder Lauritz Kaas som en av ildsjelene. Hellefosarbeiderne hadde opprinneloig eget hornorkester, men etter hvert ble navnet endret til Hokksund Hornmusikkorps, som var åpent for alle. En annen sentral person i korpslivet i Hokksund var Anton Thorgersen.

I Vestfossen fikk Borger Kristoffersen en verdig arvtager i Einar Kristensen, som var aktiv som dirigent i en lang rekke korps, både på Eiker og utenbygds. Han tok også initiativet til å starte bygdas første Guttemusikkorps i 1949. Året etter fikk også Hokksund sin Guttemusikk, og etter hvert kom også jentene ,med. Økt rekruttering førte etter hvert til behov for et eget janistsjarorkester for ungdom, og Øvre Eiker Ungdomskorps så dagens lys, også det etter initiativ fra Einar Kristensen. Seinere ble navnet endret til Øvre Eiker Musikkorps, som i dag er bygdas største janitsjarkorps for voksne i alle aldersgrupper, mens den eldre garden har dannet Øvre Eiker Veterankorps, som en slags arvtager til de gamle hornmusikkorpsene i Hokksund og Vestfossen.

«Syng og la det klinge, sangen skal oss sammen binde» heter det i en kjent korsang, og den oppfordringen har sikkert blitt fulgt på Eiker i mange hundre år. Det er likevel først på begynnelsen av 1900-tallet at vi kan begynne å snakke om et organisert korliv i bygda. Blandt de første var «Mandskoret Ulabrand» i Mjøndalen, muligens en forløper for Nedre Eiker Mannskor, som ble stiftet i 1906. I 1913 kom Hokksund Mannskor, som altså kan gratuleres med 90-årsjubileum i år, og i 1916 Vestfossen Mannskor. Her var Erling Borgersen dirigent i en årrekke. Det bør også nevnes at Øyvind Svendsen i 1996 kunne feire 70 års medlemskap i koret!

I de seinere år har mye av det tradisjonelle mannskorrepertoaret blitt skiftet ut med nyere viser, evergreens, Negro Spirituals og til og med popmusikk. Her har ikke minst Hokksund Mannskor, med Bjørn Eriksen som dirigent i de siste 30 årene, ført an i utviklingen.

Mens bygda har flere mannskor med lange tradisjoner, varte det lenger før damekorene dukket opp, og lenge var den eneste representanten for denne sjangeren Hokksund Husmorkor, som seinere skiftet navn til Hokksund Damekor. Det er for lengst nedlagt, men de seinere årene har nye damekor dukket opp på Nedre Eiker.

Blandede kor har det også vært mange av på Eiker. Lengst tradisjoner har nok «Samklang», som ble stiftet i 1913 og altså også er inne i et jubileumsår. Med Ole Eknes som dirigent gjennom mange år etablerte det seg raskt som et kvalitetskor, og det eksisterer faktisk opptak med koret fra slutten av 30-tallet, gjort av NRK. I nyere tid har Eldar Steen vært dirigent i en årrekke, og koret har blant annet vært kjent for sitt samarbeid med operasangeren Thorbjørn Lindhjem. Men koret har også dyktige solister fra egne rekker, som søstrene Mari og Mette Lindstad.

Av andre blandede kor kan nevnes sangforeningen «Lærken», ledet av lærer og ordfører Gunnar Kyrkjebø, Hokksund Korforening, Fiskum Blandede Kor og ikke minst Vestfossen Kristelige Ungdomsforenings Blandede kor, som fortsatt holder det gående. De seinere årene har det imidlertid dukket opp flere nye blandede kor, som Vox Egeri og Eiker kammerkor.

En sjanger for seg er ten-sing-korene, som oppsto på 70-tallet og seinere har utvidet virkosmheten med både «mini-sing» og «mikro-sing». Det er spesielt ved menigheten rundt Haug kirke at det har vært et rikt ten-sing/gospell-miljø, men også Fiskum kirkes barnekor har de seinere åra bidratt til mangfoldet innenfor sangkulturen på Eiker.

I to perioder har Eiker Storband eksistert. Første gang var på 1970-tallet, med Bjørn Abrahamsen som leder. Det fortsatte som et mindre orkester fram til midten av 80-tallet. Dessverre har vi ingen opptak av dette bandet.

I 1990 dukket tanken om et storband opp på nytt, og det holdt det gående i 3-4 år, med Ståle Sundt og Bård Reil som musikalske ledere. Bandet var to ganger og gjorde opptak i NRK Buskerud, og det ene av disse er bevart.

Les mer om Eiker Storband