Nedre Eiker bibliotek feiret 100-års jubileum i 2009. I den anledning nedtegnet biblioteksjef Pål Ødemark bibliotekets historie, som ble gjengitt i Eiker Historielags årbok Eikerminne samme år.
Her får du hele historien:
Tidlig ute med boksamlinger
På Eiker var en tidlig ute med egne boksamlinger. Allerede i 1806 ble boksamlingene til amtmann Emanuel Rafn skjenket bygda og plassert på Haug prestegård til utlån. Rundt 1820 ble også boksamlinga til sagfogd Testmann donert til befolkningen under sogneprestens tilsyn. Bokbytte skjedde etter gudstjenesten på søndager.
I 1837 ble ”Selskabet til Ekers Vel” stiftet. De ble også opprettet leseselskaper. Samlinga inneholdt rundt 300 titler i starten, og i 1861 var den på til sammen 557 titler. Det var i begynnelsen mest fagbøker: historie, jordbruk og hagestell, lov og rett og bøker med religiøst innhold. Folkeopplysningstanken sto sterkt: det skulle være nyttig litteratur, og også oppbyggelig. Men vi finner også noe skjønnlitteratur, bl.a. Bjørnson og Walter Scott. Det skal ha blitt gitt noe økonomisk støtte fra kommunen til virksomheten.
Ved siden av samlingene til ”Selskabet til Ekers Vel” var det også egne leseselskaper og boksamlinger ved flere av bedriftene i kommunen. Blant annet kjenner vi til Losje Bikubens lesesirkel og boksamlinger ved Solberg Spinderi og Mjøndalen Gummivarefabrik. Samlingene til de private leseselskapene og bedriftene var med på å danne grunnlaget for Nedre Eiker Folkeboksamling som i år (2009) fyller 100 år.
Når det gjelder mer opplysninger om bibliotekvirksomheten på Eiker på 1800-tallet, vil jeg vise til artikkelen ”200 år med biblioteker på Eiker” av Unn Sissel Ek og Arnbjørg Torgersen i Eikerminne 2006.
Stor leselyst fra starten av
Allerede i 1880 sendte regjeringen ut et skriv om at almuebibliotek burde opprettes i alle kommuner. Men på Eiker syntes myndighetene at behovet var dekket gjennom de private leseselskapene. Som kjent ble Eiker i 1885 delt i to kommuner: Øvre og Nedre Eiker. Først i 1908 kom det forslag om å nedsette en komité som skulle rede grunnen for opprettelse av en fast kommunal folkeboksamling. 7.februar samme år ble en slik komité opprettet.
Det første styret ble opprettet med lærer og kirkesanger Sigurd Skarsten som formann. I tillegg besto styret av lærer Henrik Henriksen, bestyrer Anton Viken, gårdbruker Kristian Møller og lærer L. Hammersbøen. Det ble opprettet statutter for folkeboksamlinga. Formålet var: ”Ved utlaan av belærende og underholdende bøker at virke til folkeopplysningens fremme”. Det ble også besluttet å ta kontakt med eiere av private boksamlinger med spørsmål om de var villige til å la disse inngå i boksamlinga. Det kom tilbud fra Mjøndalen læseforening om 154 bind og fra Nedre Eiker læseforening og ungdomsforening i Krokstadelva om 94 bind. Krogstad Cellulosefabrik ga 100 kr. i støtte og den Norske Galoge og Gummivarefabrikk ga 25 kr. Fra Solberg Spinderi ble det gitt 50 kr., ”en gang for alltid” som det het i skrivelsen.
Lærer og kirkesanger Sigurd Skarsten, formann i det første bibliotekstyret. Foto fra Eiker Arkiv.
To bibliotekavdelinger ble åpnet for publikum 23.februar 1909, en i Mjøndalen og en Krokstadelva. De første lokalene i Mjøndalen var i det gamle meieriet i Strandveien, og Pauline Nielsen ble ansatt som ansvarlig. I Krokstadelva ble boksamlinga lokalisert til Gamleskolen med Martha Stenberg som ansvarlig. Det ble også opprettet en vandreboksamling ved Steinberg bruksskole og en filial i Solbergelva.
Martha Stenberg var ansvarlig for den første bibliotekavdelingen i Krokstadelva. Foto fra Eiker Arkiv.
Det første året var det totale utlånet på 6528 bøker. Dette er et imponerende tall når en tenker på at det til sammen var 621 bøker i samlinga og at en bare fikk låne en bok om gangen. Så det var ingenting å si på leselysten blant de 812 som var registrert som låntakere!
Bevilgningene til de to avdelingene var hver på kr. 504,38. Av dette bidro kommunen med kr. 225,00 og staten med kr.181,00. Kr. 87,50 var øvrige inntekter og en fikk inn kr.10,88 i overdagspenger. En betydelig andel av driftsmidlene var altså ”øremerkede tilskudd” fra staten. Men dette forutsatte selvfølgelig at kommunen bevilget sin del. Lønn til de bibliotekansvarlige var kr. 75,00 i året.
I 1913 ble boksamlinga flyttet til Mjøndalen skole med lærer Skaaland som ansvarlig og plassert i hans klasseværelse. Landhandler Walstad ble ansvarlig i Krokstadelva og drev utlån fra sin butikk på Tråkka.
Nedgangs- og krisetider
Etter hvert ble det økonomiske nedgangstider og problemer med bevilgningene. Regnskapet for året 1914/1915 kunne ikke avsluttes fordi kommunen ikke hadde gitt sitt bidrag. Lærer Henrik Henriksen fra styret ble anmodet om å reise inn til departementet for å forklare situasjonen, fordi en var redd for å miste driftstilskuddet fra staten.
I 1919 var samlinga på 1218 bind, med 551 i Mjøndalen og 514 i Krokstadelva. Samme år ble det innkjøpt 105 nye bøker. Utlånet var på 1281 i Mjøndalen, 1060 i Krokstadelva og 412 i Solbergelva. Utlånet gikk altså kraftig ned, særlig i Krokstadelva der en hadde en usentral plassering på Eiknes. Dette ble løst ved at en flyttet til Folkets hus i Krokstadelva mot en husleie på 100 kr. i året. Leif Jenssen overtok som ansvarlig etter Marta Ovrning. Fra 1923 ble Sigurd Stake ansatt som ansvarlig. Samlinga var her til Folkets Hus brant ned i 1927 og alt ble tilintetgjort.
Folkets hus i Krokstadelva. Foto fra Eiker Arkiv.
I denne perioden diskuterte en fordelen med å gå over fra låste skap til en oppstilling med ”åpne” hyller, men dette ble vurdert som umulig i eksisterende lokaler. Det ble også foreslått å gjøre gjenfinning lettere ved å utarbeide en kortkatalog. Men dårlig økonomi gjorde dette vanskelig.
Den økonomiske krisa på 1920-tallet satte en stopper for videre utvikling. En sleit også med mangel på egnede lokaler. Det var heller ikke mye penger til lønn for de ansatte. Forfatteren Kristoffer Moen, som var ansvarlig for boksamlinga i Solbergelva, hadde ikke fått lønn på fem år og måtte anmode styret om å få dette utbetalt. Det endte med at styret bevilget til sammen 200 kr. for disse årene. Styret søkte også Nedre Eiker mannskor og Nedre Eikers musikkor om å holde en felleskonsert til inntekt for folkeboksamlinga. I perioden 1924 – 1929 ble heller ikke kommunens årlige bidrag utbetalt på grunn av dårlig økonomi.
Men fra 1932 så det ut som det ble noe bedre. Det ble igjen bevilget penger og en mottok 180 kr. i statsstøtte. Det ble også søkt herredsstyret om 300 kr. til innkjøp av nye bøker, og boksamlingene i Krokstadelva og Mjøndalen ble foreslått gjenåpnet.
I 1934 ga Mjøndalen Kalosjefabrikk 100 kr. og Eiker Papirfabrikk 20 kr. i støtte. Men søknaden om statstilskudd ble igjen avslått fordi ”det stedlige bidrag ikke var i orden”. Men samlinga i Krokstadelva holdt fortsatt åpen, og en del av bøkene i Mjøndalen ble overført dit.
Det var ikke bare i Nedre Eiker at det sto dårlig til med boksamlingene. I en artikkel i ”Det norske næringsliv. Buskerud Fylkesleksikon” (1951) beskrev bibliotekinspektør Aslaug Wexelsen Knudsen , seinere biblioteksjef i Nedre Eiker, situasjonen slik: ”Den fullstendige rasering av boksamlingenes budsjetter som ble foretatt i tiårsperioden 1924-1934 viste seg å være skjebnesvanger for boksamlingene i fylket. Forholdene måtte i 1935 sies å være nokså fortvilte for en stor del av boksamlingenes vedkommende”. Og videre: ”De få i hver bygd som hadde interessert seg for dette arbeidet, var for lengst gått trett i kampen mot den håpløse økonomien. Derfor var det først og fremst om å gjøre å få tak i folk som ville gå inn for biblioteksaken. Fra 1935 begynner kommunene igjen å bevilge til boksamlingene, interessen for dem er oppadgående, selv om alt ennå må sies å være i det små for de flestes vedkommende”.
Ny giv og ny biblioteklov
I 1935 kom det en ny biblioteklov som skulle bedre situasjonen ute i kommunene. Som en følge av loven ble det mulig å opprette centralbibliotek (forløper for dagens fylkesbibliotek) og ansette bibliotekinspektører i fylkene. Inspektørene hadde bibliotekfaglig bakgrunn og skulle veilede og passe på at kommunene bidro med sin del. I Nedre Eiker ble det igjen gitt kommunale bevilgninger dette året. Som en forsøksordning ble det også besluttet å innføre en kontingent på kr.0,50 pr. låntager for å styrke boksamlinga. I Mjøndalen var samlinga nå i svært dårlig forfatning. Den bestod kun av gammel litteratur og kunne derfor ikke gjenåpnes.
I årsberetninga for 1937 heter det at ”biblioteksaken arbeider seg framover” fordi både kommunale og statlige bevilgninger var innvilget. Det ble også besluttet å sende en bokkasse med ca. 50 bind til Steinberg med Joh. Brekåsen som ansvarlig.
Biblioteket under krigen
Anders Haugen gikk av som styreformann i 1940 etter å ha hatt dette vervet siden 1934. I 1941 ble det bestemt at en skulle leie nye lokaler i sentrum av Mjøndalen. Bibliotekets budsjett var nå på til sammen 2375 kr., hvorav 1000 kr. gikk til innkjøp av bøker. Året etter, i 1942, ble det gjort vedtak om å flytte biblioteket til lokaler eid av Thekla Korsgård med inngang fra det som den gang het Møllergata, nå Storgata. Thekla Korsgård drev manufaktur- og systue i bygningen. Biblioteket var åpent fra kl.18 til 20 noen dager i uka. Som ansvarlig ble ansatt Arthur Frydenlund. Det var uenighet i styret om plassering av biblioteket. Mindretallet stemte for at boksamlinga fortsatt skulle være i Krokstadelva. Begrunnelsen deres var ”hendsyn til den tilvante praksis, og de lange avstande som befolkningen i Krokstadelven vilde få”.
Fra 1942 til 1953 lå biblioteket i Mjøndalen i gården til Thekla Korsgård med inngang opp trappa fra Møllergata
(nå Storgata). Foto fra Nedre Eiker bibliotek.
Vi mangler statistikk i forhold til aktiviteten under krigen. I følge Magny Viken (gift Opdahl), som var assistent på biblioteket, skal det ha vært godt besøk og fullt av folk på kveldene. Dette stemmer godt med erfaringene fra andre bibliotek. Mange kunne melde om stor aktivitet og mye bruk i krigsårene.
Etterkrigstid og gjenoppbygging
Etter krigen ble det gamle styret avsatt og bibliotekarstillingen ble avertert ledig i ”fri konkurance”. Ragnar Karlsen tok over som styreformann, et verv han skulle ha helt fram til 1959. Etter krigen skulle landet gjenoppbygges, slik var det også med bibliotektjenesten. I 1946 ble boksamlinga rekonstruert og systematisert med hjelp fra bibliotekinspektøren i Drammen, Elin Holthe. Budsjettet ble økt og det ble bevilget mer penger til innkjøp av nye bøker og vedlikehold av gamle. Oskar Andersen ble ansatt som bibliotekansvarlig og Øivind Nilsen som assistent.
Staten stilte også større krav til kvaliteten på tilbudet, både lokaler og kompetanse skulle være på et visst nivå. I 1948 mottok kommunen skriv fra fylkesmannen og bibliotekinspektøren der det ble påpekt at lokalforholdene var for dårlige. Lokalene var kun på 38 m2 og dermed alt for trange i forhold til aktiviteten. Stor aktivitet ble bekreftet i årsberetninga for 1949/50 der det het: ”Nedre Eiker har i dag en av Buskeruds beste og mest benyttede boksamlinger”. Det totale utlånet i kommunen var på 13.308 utlån, der Mjøndalen sto for mesteparten. Samtidig oppstod det også andre problemer med lokalene i Mjøndalen. Nye eiere overtok og leieforholdet ble sagt opp. En greide ikke å skaffe nye lokaler. I påvente av at det skulle bygges nytt herredshus ble samlinga midlertidig nedlagt fra mai 1953. Verdisaker og bøker til en verdi av 40.000 kr. ble pakket ned og satt bort inntil videre. Men 26.mars 1956 ble biblioteket i Mjøndalen gjenåpnet i 3.etasje i det nye herredshuset. Da hadde en stått uten bibliotek i tre år.
Modernisering og nye brukergrupper
Året 1956 var et viktig skille i bibliotekets historie. Da flytta en inn i bedre lokaler samtidig som bemanningen ble økt og driften mer profesjonalisert. Perioden før innflytting ble brukt til en full revisjon av samlinga. Et nytt og forbedret utlånssystem ble også tatt i bruk. Gjennomgang av samlinga ble utført av bibliotekinspektør Aslaug Wexelsen Knudsen ved Centralbiblioteket. Hun ble så bedt om å ta jobben som bibliotekar i kommunen og takket ja til dette. Samme år ble også Kari Borgersen ansatt som assistent. Hun kom til å jobbe lenge ved biblioteket og ble en sentral person i mange år framover. I 1958 ble det ansatt en assistent til, Sonja Horgen Ellingsen. Fra 1962 ble så Solveig Østgaard ansatt, og hun skulle bli en viktig medarbeider og ansatt på biblioteket gjennom 35 år.
Aslaug Wexelsen Knudsen var leder av biblioteket fra 1956 til 1969. Foto fra Nedre Eiker bibliotek.
Det ble satt i gang et mer systematisk arbeid med samlingsutvikling. Bestanden av faglitteratur ble styrket. Det ble blant annet bygd opp en egen samling med hagebrukslitteratur som var mye utlånt i sesongen. Det ble også lånt inn spesiallitteratur fra Centralbiblioteket, blant annet depoter med engelsk, svensk, dansk og kunstbøker.
En begynte å tenke nytt også når det gjaldt markedsføring og utadrettet virksomhet. I 1957 ble det gjennomført en ”propagandauke” sammen med Nedre Eiker folkeopplysningsråd. På programmet sto foredrag av forfatteren Ebba Haslund, foredrag om Wildenvey av lektor S. Gausemel og en orientering om bibliotekvirksomhet av Elin Holthe ved Centralbiblioteket. Det ble også laget forskjellige boklister som ble spredt ut til brukerne, bl.a. ved de største fabrikkene i kommunen. Det ble også samarbeidet med studieringer og arrangert bokutstilling for husmødre om barnestell, håndarbeid og husstell.
Biblioteket ble modernisert i denne perioden. Nye brukergrupper, som er sjølsagte i dag, kom til. Barn, skoleelever, studenter og andre skulle også ha et tilbud. En ville nå et bredere publikum og var mer opptatt av utadrettet virksomhet. Økt satsing og pågang fra nye brukere førte til at utlånet steg kraftig i perioden, fra 15.632 i 1957 til 25.048 i 1962. Størstedelen av dette var ved hovedbiblioteket, men Solberg filial hadde også et pent utlån på rundt 5000.
Men det var også frustrasjon over at arbeidsoppgavene ble for mange. I årsmeldinga for 1958/59 heter det at ”I den travle årstid går personalets tid for en stor del med til å ekspedere bøkene over disken, rydde hyller, sende ut varselskort, lappe bøker etc., og det blir liten tid til å ta seg av nye arbeidsoppgaver.” En del av dette er jo kjente problemstillinger også i dag. Daglige driftsoppgaver og rutiner må prioriteres, og dette går ofte på bekostning av planlegging og utvikling. I samme årsmelding påpekes det at det som ikke er så synlig også er en viktig del av det å drive et bibliotek: ”Verdien av et biblioteks arbeide ligger ikke bare i den stigning av antall utlånte bøker, som kan påvises hvert år, men like meget i det arbeid som ligger bak for å gjøre boksamlingen så levende og så god som mulig.”. En prøvde å lage mer effektive rutiner for å lette arbeidet. Lånerne fikk på egen hånd lov til å skrive ut lånenummer på bokkortene, og dette hjalp til med å få unna køene foran skranka.
En midlertidig nedgang i utlånet i 1963 ble forklart med at en på grunn av økte bokpriser bare kunne kjøpe inn bøker til de minste barna og at det hadde vært en usedvanlig kald vinter. Men det hadde også dukket opp andre konkurrerende medier: ”det er et internasjonalt fenomen at fjernsynet har hatt stor innvirkning på bibliotekenes utlånsvirksomhet”, heter det i årsmeldinga. Men en så stor trussel utgjorde likevel ikke fjernsynet. Året etter økte utlånet igjen, og mye av dette ble forklart med at 7.klassingene nå kunne låne bøker på egen hånd. En folder om bibliotekets virksomhet var også blitt sendt ut til alle husstander. Kanskje det også hadde hjulpet? Og utlånet fortsatte å øke framover.
Fra 1965 ble åpningstidene utvida. Hovedbiblioteket var nå åpent alle kvelder fra kl.17 til 20 (unntatt lørdag/søndag) og torsdag formiddag fra kl.10 til 13. Utlånet økte fortsatt på hovedbiblioteket, men det var en litt synkende tendens på filialene. Kanskje ikke så rart når disse kun var åpent noen få kveldstimer i uka?
Økt aktivitet førte til at behovet for mer plass og tidsmessige lokaler presset seg på. I april 1967 flyttet biblioteket inn i nye lokaler i det siste tilbygget til rådhuset. En fikk dobbelt så stor plass som tidligere, med til sammen 190 m2 fordelt på to etasjer. I tillegg kom et magasin i kjelleren med nær tilknytning til lesesal. Flytting til bedre lokaler resulterte igjen i stor utlånsøking. Interessen for lyrikk var også økende etter at en fikk samlet denne litteraturen på et sted. Mest etterspurt var Wildenvey, Skjæraasen, Sandbeck, Øverland, og av de yngre Jan Erik Vold. Ole Ree hadde nå overtatt som ny styreformann.
I innflyttingsåret var personalet ved hovedbiblioteket bibliotekar Aslaug W. Knudsen, Kari Borgersen, Solveig Østgaard og Arnhild Elster Thoresen. I 1969 slutta Aslaug W. Knudsen, etter 13 år som leder av biblioteket. Ny biblioteksjef ble Grethe Thowsen, i nyopprettet heltidsstilling. Hun ble etter noen år erstattet av Karin Bakkemo, som ble ansatt som ny biblioteksjef i 1973. I 1976 ble Toril Isaksen ansatt som bibliotekar. Hun skulle bli en sentral medarbeider gjennom mange år og er fortsatt ansatt på biblioteket.
Ny organisering: fra boksamling til bibliotek
Folkebibliotekene var kommet på etterskudd i forhold til de nye utfordringene som kom utover på 1960-tallet. Som svar på dette fikk vi en helt ny og moderne biblioteklov i 1971, som blant annet stilte krav til at det skulle være fagutdannet bibliotekar i alle kommuner over 8000 innbyggere og at virksomheten skulle samles under en faglig ledelse. Loven inneholdt også en ny formålsparagraf som fastslo bibliotekenes samfunnsoppdrag: ”Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet ved å stille bøker og annet egnet materiale til disposisjon for alle som bor i landet”.
I Nedre Eiker var en tidlig ute med å tilpasse seg de nye kravene. Ny fagutdannet biblioteksjef ble ansatt i 1969 og året etter ble et nytt utlånsreglement vedtatt. En viktig endring var at barn i barneskolealder nå kunne låne på foreldrenes lånekort, også uten at de var med. Utlånstida ble også økt fra 3 til 4 uker og det ble ikke lenger satt begrensninger på antall lånte bøker. Samtidig endret en navn fra Nedre Eiker folkeboksamling til Nedre Eiker bibliotek. Begrepet ”boksamling” var nå blitt et for snevert begrep i forhold til virksomheten. Biblioteket var blitt et sted for skoleelever og studenter, et sted for avis- og tidsskriftlesere og et sted en kunne få profesjonell veiledning. Den nye bibliotekloven slo også fast at bibliotekene skulle stille ”annet egnet materiale” enn bøker til disposisjon. Og etter hvert ble det en selvfølge å kunne tilby kirkebøker og folketellinger på mikrofilm, musikk, video og lydbøker. I 1980 var utlånet av andre media enn bøker på 1.105 årlig. 20 år seinere var utlånet kommet opp i 14.650 enheter, og utgjorde dermed en betydelig del av bibliotekets totale utlån. I tråd med den nye loven ble det også vedtatt ny instruks for bibliotekstyre og biblioteksjef, ny organisasjonsplan og nytt reglement i 1972. Åpningstidene ble igjen økt. Bedre åpningstider og tilgjengelighet resulterte i økt aktivitet i årene framover. I 1975 var det samlede utlån kommet opp i 56.672, derav 45.733 i Mjøndalen.
På begynnelsen av 1970- tallet ble det lansert en ny kulturpolitikk der et av målene var å bygge ut flere lokale kulturinstitusjoner. Det ble også etter hvert ansatt kultursjefer og kulturkonsulenter i kommunene. I Nedre Eiker ble biblioteket, som andre steder, etter hvert en del av den nye kultursektoren. Det gamle bibliotekstyret, som hadde vært i virksomhet siden opprettelsen i 1909, ble tilslutt helt nedlagt og oppgavene lagt til det nye kulturstyret i 1977.
Strid om flytting av hovedbiblioteket
Fra 1977 ble det strid rundt flytting av hovedbiblioteket i Mjøndalen. Tilfluktsrommet i underetasjen i det nye samfunnshuset sto tomt og kommunen ønsket å flytte biblioteket fra Rådhuset og inn hit. Statens bibliotektilsyn gikk i mot på et faglig grunnlag fordi de mente at lokalene ikke var egnet til bibliotekformål. Statens Arbeidstilsyn sa også nei fordi mangel på lys og luft ikke tilfredstilte kravene til arbeidsmiljø og arbeidsforhold. Også de ansatte på biblioteket var i mot av samme grunn. Diskusjonen gikk livlig og det ble mange runder. Blant annet var hele toppledelsen fra Arbeidstilsynet på befaring, fordi de så på dette som en prinsippsak. Resultatet ble et kompromiss der en laget et nytt tilbygg og inngangsparti med glassvinduer der det ble plass til kontorer og barneavdeling. Lokalene ble tilslutt betydelig større enn på Rådhuset. Det var innflytting i 1982 og dette førte til økt pågang fra publikum. Utlånet økte med hele 23 % det første året. Det var svært positivt, men medførte også et stort arbeidspress på de ansatte. I innflyttingsåret var de ansatte ved hovedbiblioteket Karin Bakkemo, Kari Borgersen, Solveig Østgaard, Toril Isaksen, Nora Arnesen og Eva Berg Gundersen.
I 1987 la en plankomité, med Karin Bakkemo og Toril Isaksen fra biblioteket, fram et forslag til utvikling av biblioteket fram mot 1995. Det ble foreslått forbedringer av lokalene i Mjøndalen, eventuelt nye lokaler i Krokstadelva (Filialen på Eknes var lite besøkt), og at bemanningen ble økt fra 5 til 12 ansatte i henhold til Statens bibliotektilsyns normer. I stedet ble det dessverre innsparinger de neste årene, på tvers av ønskelig utvikling. Det endte med at filialene på Steinberg og Eknes ble nedlagt i 1991 og at personale og samlinger ble overført hovedbiblioteket. Filialenes barnebøker ble gitt til skolebibliotekene.
På hovedbiblioteket fortsatte en med å bedre åpningstider og tilgjengelighet. Som det første biblioteket i distriktet startet en opp med forsøk med lørdagsåpent i 1984. Åpningstidene var fra kl.9 til kl.13. Fra 1989 begynte en også å holde åpent i juli måned og i romjula.
I 1997 ble det igjen nedskjæringer. Det måtte spares 250.000 kr. og konsekvensene ble at åpningstidene ble kraftig redusert. De siste bokbusstoppene i kommunen ble sagt opp og tjenesten ”Boken kommer” ble nedlagt. Biblioteket i Nedre Eiker var nå på bunnivå når det gjaldt bevilgninger til personale og media pr. innbygger i Buskerud. Men en kan også si at de drev mer effektivt enn de fleste andre. Men innsparingene gikk utover brukerne. Dårligere tilbud og tilgjengelighet førte til en nedgang på 13 % i utlånet på hovedbiblioteket.
I 1998 slutta Karin Bakkemo som biblioteksjef etter 25 år i stillingen. Pål Ødemark overtok som ny sjef. Åpningstidene ble igjen økt på hovedbiblioteket, en holdt nå åpent tre ganger på kvelden. For første gang ble det også holdt åpent på fredager. Hovedbiblioteket hadde nå åpningstider på linje med andre sammenlignbare kommuner, til tross for at antall årsverk fortsatt var svært lavt.
Bibliotekfilialer og desentralisert struktur
Allerede fra starten i 1909 var boksamlingene spredt rundt i bygda. Det ble opprettet en boksamling i Mjøndalen og en i Krokstadelva med underavdelinger på Steinberg og i Solbergelva. Samlingene i Mjøndalen og Krokstadelva var de største og folketallet var jo også størst her. Etter en nesten sammenhengende nedgangsperiode i mellomkrigsåra var mange av disse boksamlingene i svært dårlig tilstand. På 1930- tallet var det beste tilbudet i Krokstadelva, mens samlinga i Mjøndalen lå nede. Men under krigen bestemte bibliotekstyret at hoveddelen av samlinga skulle være i Mjøndalen, og det ble klart at hovedbiblioteket kom til å ligge der framover. Samtidig ble tilbudet utvida og også desentralisert i etterkrigstida. Det ble satset på utbygging av filialer.
I Solbergelva hadde det vært opprettet en liten utlånsstasjon allerede i 1909. Lærer L.Hammersbøen, som også satt i det første bibliotekstyret, var ansvarlig i begynnelsen. Olga Grini skal seinere ha overtatt dette ansvaret og hatt utlånsvirksomhet i sin broderiforretning. Forfatteren Kristoffer Moen var også ansvarlig i noen år. Men etter mange dårlige år var nok også denne boksamlinga i dårlig stand og lite aktuell. Etter krigen ble det igjen opprettet en utlånsstasjon i Solbergelva og sendt ut bokkasser dit. Det ble også kjøpt inn et mindre skap med låsbar dør. I 1948 ble Herborg Juritzen ansatt som ny assistent i Solbergelva. Våren 1958 flytta samlinga inn i Solberg nye skole i et rom i underetasjen sammen med Solberg skoleboksamling. Kommunen bevilget ved den anledning 1200 kr. og fylket 500 kr. til nye reoler.
Biblioteket på Solberg skole holdt til i underetasjen med inngang under klokka. Foto fra Eiker Arkiv.
I 1969 overtok Evy Brekke Hansen ansvaret i Solbergelva. Hun skulle gradvis bygge opp og utvikle filialen i førti år framover. Åpningstidene ble utvidet til to kvelder i uka. Noen år seinere begynte en for første gang med åpningstider på dagtid, på tirsdager fra kl.10 til 14. Fra 1981 ble lokalene utvida til 120 m2 og ble samtidig et kombinasjonsbibliotek, altså både et folke- og skolebibliotek i samme lokaler. I 1992 ble filialen flytta til gode og tidsmessige lokaler i det nye Solberg Sport- og kultursenter. Fra 2001 ble voksentilbudet lagt ned og filialen ble drevet videre som barne- og ungdomsfilial. Fra 1/1-2009 ble også dette tilbudet nedlagt.
I 1947 ble det igjen åpnet en egen boksamling på Steinberg skole. Hartvig Øen ble ansatt som ansvarlig. I 1950 flytta samlinga inn i privatboligen hans. Utlånet gikk gradvis nedover og det ble klart at det var nødvendig med bedre lokaler for å gjøre tilbudet mer attraktivt. I 1969 ble samlinga flyttet fra Øens bolig til nye lokaler i Steinberg husmorlags hus, i to rom med til sammen 32 m2. Samtidig ble åpningstida økt til 2 timer pr.uke. I 1976 fikk filialen nye lokaler i 2.etasje i Folkets hus. Arealet var på ca.50 m2 og filialen hadde 300 låntakere fra starten av. Karen Sofie Christensen ble ansatt som styrer. Hun ble avløst av Anne Irene Bergan. Fra 1982 ble Anne Lise Nedberg ansatt og fra 1988 Reidun Fjeld. Filialen ble til slutt lagt ned i 1991.
I Krokstadelva hadde det ikke vært noe boksamling av betydning siden før krigen. I 1977 ble den ”gjenåpnet” på Eknes Ungdomsskole. Det var et såkalt kombinasjonsbibliotek, som både skulle betjene skolen og lokalmiljøet. Det nye biblioteket disponerte 80m2 og var åpent fire dager i uka, to dager på kvelden og to dager på dagtid. Gurli Loe ble ansatt og var der til 1984. Hun ble avløst av Cecilie Bruun og deretter Berit Engebak. Fra 1987 ble Anne B.Tangen ansatt med ansvar for filialen. Filialen i Krokstadelva, ble som på Steinberg, nedlagt i 1991.
På 1970- tallet sto desentraliseringstanken sterkt. Det var viktig at tilbudet skulle ut til alle og filialene i tettstedene ble styrket. Et annet eksempel på et desentralisert tilbud var at en fra 1977 startet opp ”Boken kommer”, en tjeneste til de som av forskjellige grunner ikke kunne oppsøke biblioteket på egen hånd. Rundt 15 - 20 eldre og funksjonshemmede fikk besøk av biblioteket to ganger i måneden. Det var også bokbusstopp i regi av fylkesbiblioteket som dekket ”utkantstrøk” i kommunen.
Filialene var viktige for å gi barn, unge og eldre tilgjengelighet til god og variert litteratur. Filialene var ofte kombinasjonsbibliotek lagt til skolene, der de også fungerte som skolebibliotek. Dermed sikret en et godt bibliotektilbud også på skolene. I dag er ideen om et desentralisert tilbud forlatt, og det er kun et hovedbibliotek igjen i kommunen. Den siste filialen som ble nedlagt var i Solbergelva. Der hadde det vært boksamling og deretter filial mer eller mindre sammenhengende gjennom hele 100 årsperioden. Men i 2009 var det slutt også der. Det ble igjen kuttet kraftig i budsjettene, biblioteket måtte redusere med et helt årsverk, og filialen ble bestemt nedlagt. Det var trist, for filialen var mye brukt av barn og ungdom i nærmiljøet. Utlånet lå på rundt 10.000 årlig.
Nedre Eiker er en svært tettbygd kommune med korte avstander. Hovedbiblioteket gir et svært godt og allsidig tilbud, og for de fleste er det med gode kommunikasjoner relativt greit å benytte seg av dette. Men for mindre mobile grupper; eldre og særlig barna er dette fortsatt ikke så enkelt. Det er særlig barna som er taperne når filialer blir nedlagt.
Barne- og ungdomstilbudet
Barn og ungdom er i dag en prioritert målgruppe, men slik har det ikke alltid vært. I de tidlige årene var tilbudet til barn nokså dårlig og det ble heller ikke gitt ut mye barnebøker. Og det var ikke bare enkelt å slippe dem til, særlig når interessen var så altfor stor. Våren 1956 prøvde en å holde egen utlånstime for barn mellom 8 og 14 år, men pågangen var så stor at personalet ikke greide å håndtere dette. Det ble bestemt at en ikke skulle låne ut bøker direkte til barn, men at foreldre kunne ta med seg en ekstra barnebok på hvert lånekort. På grunn av stor etterspørsel etter bøker til småbarn, ble innkjøpet lagt om slik at en også kjøpte inn bøker i alderen opptil 8-9 år. I årsmeldinga for 1958/59 ble det påpekt at mange misforståelser kunne vært unngått dersom en kunne gi orientering til elever allerede i 7.klasse: ”Hver høst strømmer det inn til boksamlingen en rekke unge, nye låntakere, som ikke har noe rede på hva et folkebibliotek skal tjene til, og hvordan man skal oppføre seg der. Personalet har derfor ikke så lite strev med å lære dem hvordan det skal være i et bibliotek. En av bibliotekpersonalets oppgaver burde være å gi barna i folkeskolen en orientering om hva et folkebibliotek er og hva det skal tjene til…” Det var nok en del frustrasjon over at en ønsket å gi et best mulig tilbud til denne aldersgruppa, men det ble vanskelig med trange lokaler og lite personale.
Utbygging av skoleverket i kommunen førte til stor pågang. I følge fagplanene for ungdomsskolen skulle elevene ha opplæring i bruk av bibliotek og kortkatalog. Dette ble en utfordring. I årsmeldinga for 1961 ble det slått fast at det var stor pågang på lesesalen av både voksne og ungdom. Det var en økende bruk av ungdomsskolelever og gymnasiaster, som jobbet med stil og skoleoppgaver. Det ble også gitt orientering i bruk av biblioteket til 8.klassinger. For å dekke etterspørselen startet en i 1962 opp med en ekstra åpningsdag på tirsdag som ”lesedag” uten bokutlån. Det ble fortsatt ikke lånt ut bøker til barn i folkeskolen. Det var først fra 1970 at barn fikk adgang til å låne på foreldrenes kort, også uten følge. Og fra midten av 1970- tallet fikk barn eget lånekort og kunne dermed låne på egenhånd. Det ble også et tettere samarbeid med skolene, slik at en kunne utnytte ressurser, personale og samlinger bedre. Bibliotekansatte var også ute på skolene for å orientere om nye barnebøker og tilbudet. En gikk også nye veier i forhold til å fremme leselyst. Høsten 1986 arrangerte en egen barnebokuke med utstillinger, teater og konkurranser. Alt dette førte til at stadig flere barn oppdaget hva biblioteket kunne tilby.
Fra 1998 ble det ansatt egen barne- og ungdomsbibliotekar med dette som spesialområde. Asbjørg Jonassen ble ansatt i stillingen. Fra 2001 overtok Bente Roa Syvertsen dette ansvarsområdet. Det ble vedtatt en egen samarbeidsavtale med skolene og skolebibliotekene. Målet var at skolene skulle bruke folkebiblioteket, utnytte hverandres kompetanse og at en skulle samarbeid om lesestimulering. Det ble også et fast opplegg der 2.klassingene hvert år ble invitert til biblioteket for å få lånekort og bli kjent med tilbudet. Alle barn kunne nå få eget lånekort fra skolestart (6 år). For å stimulere til lesing blant foreldre startet en også opp med å dele ut en gratis bokgave til alle ettåringer gjennom helsestasjonene. Barn- og ungdom er i dag bibliotekets kanskje viktigste målgruppe og det har vært en voldsom utvikling når det gjelder tilbudet og barns bruk. I 1957 var utlånet til barn årlig på 1930, i 1972 på 8880 og i 2007 på 39.500. Utlånet til barn utgjør nå over 40 % av det totale utlånet.
Store endringer med data og internett
Fram til 1990 brukte biblioteket kortkatalog, og alle rutiner ble utført manuelt. Arbeidet med katalogen var veldig ressurskrevende og rutinemessig. Et datasystem som kunne håndtere utlån, registrering, reserveringer og purringer ville gjøre arbeidet mer effektivt og ikke minst gi brukerne bedre service. En kjøpte inn datasystemet MEDIA, som var utviklet av Kommunedata. Dataregistrering av samlinga startet opp i august 1990. Og det ble en travel jobb med å registrere alle titlene. Registreringa ble sluttført i mai 1992, og samme år startet en opp med automatisert utlån. Etter hvert ble det behov for et mer framtidsretta datasystem og i 1998 gikk en over til systemet BIBLIOFIL, som en fortsatt bruker. Mange av skolebibliotekenes samlinger er nå også registrert i dette systemet, slik at samlingene skal kunne utnyttes mest mulig effektivt i et felles system.
Internett revolusjonerte og økte tilgjengeligheten av informasjon. Dette påvirket også bibliotekene. Det ble viktig å ta i bruk den nye teknologien, både i forhold til formidling og markedsføring av tjenestene og samlingene. Biblioteket fikk allerede i 1998 egne hjemmesider, og katalog og samlinger ble søkbare på nettet. Fra 2004 ble disse tjenestene også mer interaktive og brukerstyrt. En kunne da reservere, fornye og holde seg oppdatert på nyheter hjemmefra gjennom en egen ”brukerkonto”. Antallet registrerte innlogginger på denne tjenesten har økt kraftig, fra 2700 i 2004 til 10.800 i 2008.
De seinere åra har sosiale nettsteder som facebook, my space osv. fått veldig mange brukere. For å møte denne utfordringa og særlig nå ut til ungdommen, har bibliotek nå startet et prosjekt for å utvikle et eget nettsted som tar i bruk disse nye teknologiene. Nettstedet heter eikerungdom.no og er et samarbeid med Øvre Eiker bibliotek. Biblioteket har også tatt på seg et ansvar for de som faller utenfor datasamfunnet. I 2006 startet en opp med opplæring i data og internett for nybegynnere i samarbeid med Frivillighetssentralen. Tilbudet er nå utvidet fra høsten 2009, med Pensjonistforeningen som samarbeidspartner.
Fra 1996 ble det i kommunen startet opp et registreringsprosjekt der en ønsket å samle inn, dataregistrere og digitalisere lokalhistoriske bilder. Anne B.Tangen fra biblioteket var prosjektleder. Dette var begynnelsen på en utvikling som til slutt førte til etableringen av et eget lokalhistorisk arkiv i tett samarbeid med Øvre Eiker kommune. Eiker Arkiv, avdeling Nedre Eiker, tar seg i dag av innsamling, registrering og formidling av lokalhistorisk materiale og gjenstander. Arkivet (tidligere ”Solbergelva i bilder”) var inntil 2009 samlokalisert med filialen i Solbergelva, men har nå flyttet inn i nye lokaler på Solberg Spinneri. Arkivet er fortsatt organisatorisk knytta til biblioteket.
Nye moderne og flotte lokaler
Lokalene i Samfunnshuset var etter hvert blitt lite tidsmessige i forhold til nye behov og forventninger til et moderne bibliotek. Kommunen ønsket å se biblioteket i sammenheng med stedsutvikling og legge biblioteket til ”Orkidetorget” i sentrum av Mjøndalen, i samlokalisering med forretningssenter og kommunalt servicesenter. Disse planene ble det ikke noe av.
I stedet ble det besluttet å flytte hovedbiblioteket til tidligere ”Elle” i Klopptjernsgata, nå eid av Kiwi Eiendom. I løpet av 2002 ble de tidligere butikklokalene ombygd til bibliotekformål, og 22.november samme år kunne en åpne i nye flotte lokaler. Det ble feiret med en egen åpningsuke med et tett kulturprogram for både store og små.
Nå hadde biblioteket endelig fått moderne og funksjonelle lokaler, på til sammen 1000 m2. Lokalene ga helt nye muligheter til å tilby nye tjenester og var et kraftig løft i forhold til kvaliteten på tilbudet. Det ble plass til egen døgnåpen studiedel med møterom og lesesal for studenter i tillegg til datamaskiner/internett for publikum.
Lokalene inneholdt også et stort åpent område som kunne brukes til arrangementer, utstillinger og annet. I fronten var det et lyst og luftig område for avis- og tidsskriftlesere der en kunne sette seg ned og treffe andre.
Bygdas egen store dikter, Herman Wildenvey, fikk selvfølgelig også en sentral plass i biblioteket, med egen byste og fast utstilling.
Biblioteket fikk også sin egen ”skulptur” i inngangspartiet, som var utformet som en åpen bok.
Åpningstidene på formiddagen ble også utvida, en åpnet nå en time tidligere fra kl.10.
Det nye biblioteket i Klopptjernveien ble innviet i 2002. Arkitekt var Tor Børrestad. Foto: Anne G. Wollertsen.
Og suksessen lot ikke vente på seg. Fra første dag strømmet folk til og tok biblioteket i bruk. Det første året var utlåns- og aktivitetsøkingen på over 30%. Og det neste året gikk tallene ytterligere opp. I toppåret 2004 hadde hovedbiblioteket og Solberg filial til sammen 95.000 utlån og 74.000 besøk. Aldri hadde biblioteket hatt så stor pågang og så stor aktivitet. Nå hadde kommunens innbyggere fått et bibliotek med tidsmessige lokaler, allsidig tilbud, god tilgjengelighet og gode åpningstider. En brukerundersøkelse fra 2007 bekreftet at publikum var godt fornøyd, både med de ansatte, lokaliteter og tilbudet ellers.
De siste åra har det vært en nedgang i utlånet, slik en også ser i flere andre bibliotek. Men det meste av nedgangen skyldes nok ”lekkasjer” til det nye og flotte Drammensbiblioteket, som er blitt et av landets beste bibliotek.
Kulturformidler, studiesenter og lokal møteplass
Nedre Eiker bibliotek har alltid vært opptatt av kultur- og litteraturformidling. En var tidlig ute med bokdepoter på arbeidsplasser i kommunen, og fra slutten av 50-tallet begynte en med bokutstillinger retta mot spesielle brukergrupper.
Fra 1967 startet en opp med årlige forfatterkvelder. Dette året fortalte Kåre Holt om Kong Sverre og leste fra bøkene sine. Arrangementet falt sammen med herredsstyremøte, og møtet vedtok dermed at forfatteren skulle være første sak på dagsorden. Slik fikk også de folkevalgte med seg en kulturopplevelse.
Program til en forfatterkveld om Knut Hamsun i 1968. Fra Nedre Eiker bibliotek.
Etter hvert kom en også i gang med barnearrangementer. I 1971 samarbeidet en med Riksteatret om to forestillinger for barn på Mjøndalen skole. Og fra 1983 hadde en for første gang et samarbeid med Nedre Eiker Folkeakademi om en barneforestilling. Forestillingen med Klovnen Knut trakk 60 – 70 barn.
Nedre Eiker Folkeakademi skulle bli en viktig og trofast samarbeidspartner for biblioteket i mange år framover. Utstillinger ble også etter hvert en naturlig del av bibliotekets virksomhet. I 1993 ble det åpnet en fast Wildenveyutstilling. Dette var en gave som ble gitt til Nedre Eiker kommune av arvingene etter Aage Sørensen. Samlinga ble ordnet og katalogisert av Anne Lise Nedberg.
Større utstillinger og arrangementer som også kan nevnes er frigjøringsutstillinga i 1995, kulturuka i 1998 og den store utstillinga om Engenbrødrene i forbindelse med OL i Salt Lake City i 2002.
Men det var først med nye lokaler i 2002 at det ble mulig å gjøre biblioteket til et lokalt kultur- og litteraturhus og en møteplass for kommunens innbyggere. Fra 2003 startet en opp med faste vår- og høstprogram der en vektla barnearrangementer, forfatterbesøk, foredrag og lokale temaer. I gjennomsnitt har biblioteket nå 25 større kulturarrangementer med 2500 besøkende årlig.
Nedre Eiker Folkeakademi er en helt sentral samarbeidspartner i forhold til disse arrangementene, men biblioteket samarbeider også med mange andre foreninger og personer innenfor kulturområdet. I samarbeid med Folkeakademiet har det blitt en fast tradisjon med barneteater på lørdager, og disse forestillingene trekker alltid fulle hus. Mange kjente forfattere har også møtt sine lesere på biblioteket. Det ble også muligheter for flere utstillinger og presentasjoner i de nye lokalene.
Daværende ordfører Rolf Bergersen overrakte "nøkkelen" til det nye biblioteket i Klopptjernveien til biblioteksjef Pål Ødemark ved åpningen i 2002. Foto: Anne G. Wollertsen.
I dag er det stadig flere som driver med livslang læring, er under etterutdanning og har behov for økt kompetanse. For skoleelever og studenter har biblioteket blitt en naturlig møteplass og læringsarena. Biblioteket brukes også mye av innbyggere med forskjellig kulturbakgrunn. Her kan en låne bøker og annet på norsk og eget morsmål, bruke datamaskiner og bli kjent med andre. Biblioteket er et av de siste offentlige rom, på tvers av kulturelle, trosmessige og sosiale skillelinjer.
Nedre Eiker bibliotek har gått i gjennom en rivende utvikling fra den spede begynnelse for hundre år siden og gir nå et allsidig og bredt tilbud til publikum. Det har også blitt mye mer enn et sted for utlån av bøker og andre media. Dette kan illustreres gjennom besøksstatistikken. I 1990 var det årlige besøkstallet ved hovedbiblioteket på 30.000. I 2005, 15 år seinere, var det på 62.400. Altså over en fordobling! Derimot økte utlånstallene adskillig mindre, fra 54.800 til 80.500.
De ansatte på Nedre Eiker bibliotek i jubileumsåret 2009. Fra venstre: Evy Brekke Hansen, Pål Ødemark, Bente Roa Syvertsen, Anne Bockmann, Toril Oldeman-Isaksen, Anne Karine Eknes og Eva Berg Gundersen.
Foto: Michel Morier.
Kildehenvisninger:
Styreprotokoller 1908 –
Årsberetninger
Unn Sissel Ek og Arnbjørg Torgersen: ”200 år med biblioteker på Eker”. I Eikerminne. Årbok 2006 s. 9 – 21
Toril Isaksen: Oppgave Litteratur og samfunn Høgskolen i Oslo
Eyvind Lillevold: Nedre Eiker. Nedre Eiker kommune, 1960
Nils Johnsen: Nedre Eker. Kristiania, 1914
Diverse avisutklipp i lokalavisene. Finnes på Nedre Eiker bibliotek
Fremtiden artikkel mars 1958: ”N. Eiker folkeboksamlinger 50 år”
Artikler på www.eiker.org om Nedre Eiker bibliotek
Det Norske Næringsliv. Buskerud fylkeleksikon. Bergen, 1951. s.282 - 285
Du kan også lese om bibliotektjenesten i Nedre Eiker/Eiker i følgende artikler:
Katalog over Bøgerne i Bibliotheket tilhørende Selskabet for Ekers Præstegjelds Vel. November 1861.
Bibliotekhistorie fra Eiker
Åpningen av nye Nedre Eiker Bibliotek i 2002
Nedre Eiker bibliotek 100 år i 2009
Nedre Eiker bibliotek
Tilrettelagt av: Anne Gallefos Wollertsen NE
16.09.2010.