Av Bengt Arne Røine, 1980

En klippfisk henger fastspikret ute på skjulveggen. Sola steiker. Det står en kar borti svalskyggen og hogger ved. Han glor sultent på fiskeskrotten som dovner seg i hyssingen. Så deljer han øksa innerlig godt nedi stabben, ferdig med det. Han rusler fram i sola, røsker en salt bit av fisken, gumler og gumler og lengter etter en duggkald øl. "Je’ tar ei meddagshvil akkurat når’e passer meg sjøl, je’ ve’ gett. Å, ja, je’ har’e så godt atte".

Han står i den åpne skjuldøra. Karmen er som en hvit ramme rundt ham, ansiktet likner en gerilja av skjeggstubb, rynker og smil. Spillopp-øynene kan trylle ablegøyer ut av en sagflishaug. Han står bare i en singlett og ei falma kne­bukse. Et helt arsenal av humor på to melkehvite åreknute­bein.

Hvem kunne drømme om at han en gang har hilst på president Tito, ... Jo, så sannelig, ser vi nøyere etter, har han enda et plagg på seg, en jugoslavisk kalott. Han har forkjærlighet for Jugoslavia, reiser dit stundom på ferie. Og der, under et turistarrangement, møtte han Josef Tito i partisanerfjellene. Men hvorfor i huleste gadd presidenten å hilse på denne fryktløse ablegøyemaker fra Krokstadelva ? Jo, selvfølgelig, der som over alt ellers, hadde Reidar Lorang Middelthon Olsen gjort seg selv til et naturlig midtpunkt.

Bygdefolk kaller ham bare "Musikken". 30. juni 1980 fylte denne instrumentløse musikkant 75 år. Og her hjemme på Sandstranda vil han feire dagen med full musikk.

Passifist-generalen...
"Du dasser rundt i et par klamme kalosjer, og ser ikke ut som verken Broman eller Beethoven". "Nei, folk kaller meg musikken, fordi far min, Reinhardt, var musikkløytnant i Den Norske Hær. Han spelte ess-kornett. Far var også dirigent for mange hornblåserorkestre i distriktet; Gullskogen, Mjøndalen, Krokstadelva og Skotselv kan nevnes i farta."

"Sjøl var du vel en umulius i Den Norske Hær?"

"Ja, jeg var på Helgelandsmoen, fikk sydd meg en generaluniform i smug og red rundt på ei grå merr. Offisers­staben gjorde stram honnør for meg, og utførte mine ordre. Men jeg ble avslørt. Da ble jeg passifist i stedet. Det tok døm ikke hensyn til. Je’ fikk et gevær i nevane, med en bajonett på. "Drep de dokkene der borte", rauta et befal. og pekte på et par fugleskremsler som hang på noen pæler. Å nei, jeg planta bajonetten og børsa i bakken og skreik. ”Je’ vil fordømme meg itte lære å drepa." Så stakk jeg hjem for full musikk. Da hadde jeg vært på moen i 39 dager. Siden har je’ aldri vært der. Men jeg meldte meg under krigen."

Eikerhumor
"Du er alltid et naturlig midtpunkt blant pensjonister, en gledespreder på eldrefester, holder foredrag, danser, forteller skrøner, synger og har deltatt i lokale revyer. Kan du nå fortelle leserne et par historier med typisk Eiker­humor ?"
"Ja, Sigvard Brakka, en gammel Mjøndalsoriginal, hadde tatt seg en jobb på Kalosje-fabrikken. Han dreiv ute på tomta. Så tok han seg en pust. Men i et vindu sto sjefen og glodde på ham og ropte: "Brakka, De har stått og hengt i snart en time". " Åssen veit du de’a?". "Jeg har stått og sett på Dem". " Da har vi stått og hengt her like lenge, da jo", - flirte Sigvard.
"Og en gang", fortsetter Musikken, "skulle Sigvard og jeg bæra plank på Kalosjetomta. Han som var en kjempe bar en om gangen. Jeg, som var liten, bar to". Sjefen i vinduet lurte på åssen det kunne ha seg. "Jo, svarte Sigvard, Musikken er så doven at han ikke gidder å gå to ganger. Derfor bærer han dobbelt så nye i vendinga."

Under de fattiges fane
"Men du farer ikke bare med skøyerstreker, hvis noen tror det. Du har ofret deg for fagrørsla. Du har vært bl. a. formann og kasserer i Mjøndalen Skinn & Lær, så en kan vel si at skinnet bedrar"?
"Ho-ho, takk for den. Jo, jeg jobba på "Pelsen" i Mjøndalen og har alltid stått fast på min sosialistiske barnelærdom. Far starta Nedre Eiker Fagforening rundt 1906. Sjøl ble jeg med tida også formann i Nedre Eiker Samorganisasjon, og var i forbundsstyret for Skinn & Lær i Oslo".

"Allerede i 1927 var du formann i "De Arbeidsløses forening" i Nedre Eiker. Fagforenings-fanen har du ennå".
" Ja, i de harde åra stoppa 1. mai-toget vårt utenfor direktørboligane og spelte Internasjonalen. Det var så skralt med oss i den tida at vi måtte rappe lerretet som fana ble sydd av. En kar putta lerretsrullen under et fabrikkgjerde. Je' har tenkt a ta fram fana igjen og demonstrere mot at minstepensjonistene har det så skralt".

Hogger ved – så Mjøndalsbrua skjelver
"Din hobby er å samle på fyringsved, som du frakter hjem på sykkelen. Du slår et slag for ressurssparing".
"Je’ tenker ikke akkurat sånn, er bare sånn anlagt. Jeg har i alle år sanka drivved langs elva, og tørrved i skauen. Mye har jeg skjært opp og gitt bort. I seinere tid har jeg henta rydningsved på Cellulosetomta her, og raske­ved på de nye industriområdene. Ja, nå som vi er blitt oljesjeiker i Norge har veden kommet til nytte igjen".

Musikken marsjerer hjulbeint bort til hoggestabben, Griper øksa.

"Stikk innom på dagen min, så eter vi klippfisk og blautekake og drikker en duggkald øl sammen. Ho-ho".
Han skratter så munnen likner en siennarød fjellhule. Det var vel slik Tito oppfattet ham: Uforargerlig, åpen og ærlig.

Reidar Lorang Middelthon denger øksa så rytmisk og musikalsk ned i vedkubbene at den smale og skrøpelige Mjøndalsbrua, et steinkast unna, danser samba over Drammenselva. Jo, Musikken er en gledespreder blant mange slags pensjonister, blir det sagt i Nedre Eiker. Og alle veteranene i den lokale fagrørsla minnes hans uredde kamp og innsats.

Tilrettelagt av Einar Stueflaten 25.10.2005