Teglverk i Drammens-distriktet

Teglproduksjon har vært drevet i Norge siden 1230, først av munker, men etter hvert som binæring for jordbruket. Teglindustrien i Drammen og omegn skriver seg tilbake til omkring 1750. I dette området var det rikelige forekomster av godt egnet leire. Fra begynnelsen av 1800-tallet var denne industrien varig knyttet til distriktet.
I 1812 var det tre litt større verk på Eiker: Gullaksrud, Thorberg og Varlo, pluss tre mindre verk. I 1834 var Kverne Teglverk kommet til, men de eldre verkene var da nedlagt, bortsett fra Thorberg som var i drift til 1874. Seinere ble flere verk satt i drift, bl.a. Fiskum og Aker.
I 1880-årene ble verkene på Øvre Eiker nedlagt. Teglproduksjonen flyttet da nærmere Drammen.

Også andre steder rundt Drammen var det i begynnelsen av 1800-tallet en rekke teglverk. Fra begynnelsen av århundret var det verk i drift ved Sjåstad, og i 1875 ved Asdøl, Gullaug og Vefferstad. Dessuten ved Reistad, Laheld, Linnes og Heien. I Skoger lå det verk ved gårdene Holland og Imjelt. Ved Solumstrand var det verk fra før 1832, og dette var i drift til 1870-årene da det brant ned.
I Solbergelva var det tidlig teglverksdrift. I første halvdel av 1800-tallet lå det et lite verk der hvor Killingrud ungdomsskole seinere ble bygd. Leira ble tatt nede i dalen ved Ulverudbekken(Solbergelva). Det sysselsatte 3-4 mann, og leirmøllene ble drevet med hester. Ovnen var en periodisk ovn og kunne brenne ca.10 000 stein i en omgang. At ovnen var periodisk, betyr at den ble slukket når den innsatte steinen var brent, i motsetning til den seinere ringovnen der brenning foregikk over lengre tid. Dette lot seg gjøre ved å sette inn ubrent stein i forkant av ildsonen samtidig som ferdig stein ble tatt ut bak ildsonen. Ildsonen ble flyttet framover ved hjelp av et sinnrikt trekksystem. Denne innretningen blir av fagfolk karakterisert som en genial oppfinnelse.

Inne i ovnen på Aaserud teglverk.
Utrulling av brent murstein. Fra venstre: Joar Senne,
Martin Halvorsen, Erik Hjelmeng.


Diverse redskap for forming av murstein.

Dette tidlige verket i Solbergelva brant i 1848 og ble ikke bygd opp igjen. Men bare to år seinere ble det satt i gang et verk på gården Bjørhus. Dette ble drevet på samme måte som det førstnevnte: Hestedrift av mølla, periodisk ovn. Verket lå nede ved elva og var i drift til 1870. Det var Knut Olsen, Bjørhus, som anla verket. Siste eier var Kristoffer Bjørhus.

Samtidig med Bjørhus-verket var det et verk på den vestre enden av Fallaksø, dette var sannsynligvis i drift til begynnelsen av 80-årene. Det lagde både murstein og takstein og kunne til tider sysselsette 8-10 mann. Gerhard Berg, eieren av øya, eide også verket.
I 1898 ble det anlagt et nytt verk på Fallaksø. Her var det planen å forme steinen maskinelt, men dette ble en fiasko, på tross av at det var tyske ingeniører som ledet produksjonen. Verket, som var et aksjeselskap med Leonard Svane som hovedaksjonær, ble nedlagt etter kort tid. Johan Tollefsen, Lissi Tollefsens far, var ansatt som maskinist på verket samtidig som han drev gården på Fallaksø.
   


Vinterlagring av tørkebrett for takstein. Dette ble
stabla slik om høsten etter at produksjonen ble
stoppet. Stablingen ble gjort slik for at ikke vinden
skulle få tak.


Solberg og Aaserud Teglverk, også kalt Killingrud Teglverk.


Langesø Teglverk, Nedre Eiker

Skreddermester Børseth fra Drammen anla et mindre verk på Langesøy omkring 1850. Driftsmåten var den samme gamle: Hestedrift av møllene og periodisk ovn.
Ovnen rommet 70 000 stein. Brenningstiden var åtte døgn, avkjølingen tok nye åtte døgn. 60 favner ved gikk med til en brenning. Dette var svært uøkonomisk sammenliknet med en ringovn.
I 1873 var verket overtatt av brødrene Niokolai, Lauritz og Christian Forseth, disse bygde i 1873 et større verk. Sistnevnte ble eneeier 1887. Han døde i 1895, og enka drev verket i tre år. Sønnen Sverre overtok i –98. Like etter 1900 ble verket nedlagt. Eiere var da Jens Vig, K. D. Rech og Per Stenseth.Stormoen Teglverk, Strømsgodset
Verket ble anlagt i 1874 av gårdbruker Isak Bjerknes på Stormoen og brukseier N. P. W. Hansen på Rødskog. Etter et par år ble Bjerknes eneeier. Da han døde i 1884, ble verket overtatt av de fire sønnene: Thomas, Martin, Bernhard og Johan, med Martin på Stormoen som disponent.
I 1897 ble 2/3 av Dahler Teglverk overtatt av Stormoen-verket, og samtidig ble Ivar Bjerknes, sønn av Thomas, disponent for begge. I slutten av 90-årene brant en del av verket, men ble straks bygd opp igjen.
Den gjennomsnittlige produksjonen var 2 - 2,5 mill. enheter: 60 – 65% håndbanket murstein, 20 – 25% takstein og ca.15% drensrør. Fra 1874 og ca. 20 år framover var verket alene om denne produksjonen i distriktet.
I sesongen mai – september arbeidet inntil 55 mann ved verket, ellers i året
12 - 15 mann. Stormoen Teglverk ble nedlagt først i 30-årene.

Dahler Teglverk, Nedre Eiker
Verket ble anlagt i 1875 på gården Dahler, like nedenfor Ryggkollen, av Nikolai Thomle og Christian Forseth på Langesø. På Dahler lå det fra før et mindre, gammeldags verk som var nedlagt.
Det nye verket fikk moderne ringovn, som var den største i distriktet på den tiden. Kapasiteten var ca. 2 mill. murstein og en kvart million takstein. Men produksjonen ble ikke så stor de første årene. Alle de andre verkene i distriktet lagde bare håndbanket stein, men på Dahler ville man prøve å lage stein ved hjelp av maskiner. Dette var forholdsvis små og enkle innretninger av dansk fabrikat.
Imidlertid mislyktes forsøkene fordi leira ikke egnet seg til maskinforming, og man måtte legge om til tradisjonell håndbanking. I 1880 brente det meste av verket ned og ble ikke bygd opp igjen før i 1890. Det var da et interessentskap som sto bak, dette bestod av urmaker Olaf G. Møller og brødrene Anders og Hans Narverud, med sistnevnte som disponent.
I slutten av 90-årene var det feberaktig byggevirksomhet i Christiania. All stein som kunne skaffes gikk dit. Dahler teglverk ble noe utvidet og produserte ca. 2,5 mill. enheter årlig, 75% av produksjonen var murstein, resten takstein og drensrør.
Den hektiske byggevirksomheten i hovedstadsområdet førte til spekulasjon og urealistisk satsing. Mange verk ble bygd og satt i drift og var gode kunder hos de gamle verkene, så lenge "moroa" varte. Det uunngåelige krakket kom høsten 1899. Da gikk de fleste nyanlagte verkene over ende. Det samme skjedde i Nedre Glomma-regionen, som også hadde sitt viktigste marked i Christiania.
I 1916 ble Dahler Teglverk solgt for kr. 75 000 til et aksjeselskap med grosserer Stensby som disponent. Etter noen gode år under krigen gikk det snart tilbake med bedriften. Den ble overtatt av konditor Gustav Bøhm i 1927. Men etter et års tid brant verket ned og ble ikke bygd opp igjen. Arbeidsstokken var 45 – 50 mann i sommermånedene.




Drammen Teglverk, Strømsø
Dette ble anlagt ved Frydenhaugveien på Brandenga i 1898. Petter Johansen var hovedaksjonær. Det var meningen å produsere med maskiner, men det gikk ikke bedre her enn på Dahler. Leira inneholdt for mye grus og stein til at det kunne fungere. Tradisjonell håndbanking ble løsningen også her.
Verket ble solgt til Johan Thorbeck, sønn av Petter Johansen, i 1913. Men leirfeltet var av begrenset omfang og driften opphørte i 1928. Da ble verket revet, og Thorbeck bygde et større verk på Høvik i Lier.

Solumstrand Teglverk, Skoger
Omkring 1840 lå et av de største teglverkene i distriktet på Solumstrand. Årsproduksjon ca. 300 000 murstein.
I "jobbetida" i slutten av 90-årene ble det bygd et nytt verk av betydelig størrelse. Men krakket rammet verket med full kraft og virksomheten ble kortvarig.

Solberg Teglverk, også kalt Killingrud Teglverk.
Verket lå ved utløpet av Solbergelva, der Nissan nå har sitt anlegg. Det ble anlagt i 1867 av doktor T. Kamstrup. I begynnelsen ble leirmøllene drevet av okser. Dampkraft kom først i 70-årene. I 1883 ble verket solgt til A/S Solberg Spinderi, som i 1904 sørget for elektrisk drift av møllene.
I 1916 kjøpte murmester A. Andersen og arkitekt Bernhard Valstad verket. Andersen solgte sin halvpart til Bjarne Gustavsen i 1928. Produksjonen var da ca.1,5 millioner enheter (murstein, flat og krum takstein og mønepanner.) Den flate taksteinen ble produsert ved hjelp av en taksteinpresse som ble satt i drift i 1917.
Verket hadde stort leirfelt like ved og var i drift sammenhengende fra starten til slutten av 1960-årene. Inntil 40 mann arbeidet på verket når kapasiteten ble fullt utnyttet. I slike perioder var fire møller i drift, i 1950-årene var bare tre møller i drift og 25 – 30 mann sysselsatt i sommerhalvåret. Fra leirfeltet gikk det ett trallespor som forgreinet seg til de forskjellige møllene.
Tradisjonelt var det bare om sommeren produksjonen kunne foregå fordi en var avhengig av å kunne tørke steinen ute i tørkehusene, derfor var de fleste teglverksarbeiderne nødt til å prøve å finne seg annet arbeid om vinteren. Bare noen var opptatt med brenning av stein i ringovnen. Men i 50-årene ble det bygd kunstige tørker både på Solberg-verket og på Åserud og helårsdrift ble gjort mulig. Maskinforming av stein begynte også i denne perioden. Steinen var en spesiell type dekorstein som Solberg var eneprodusent av i Norge.

Det aller meste av Solbergs produksjon gikk til bygg i distriktet. Her kan nevnes bare noen av de mange boliger, fabrikkanlegg og offentlige bygninger som ble satt opp av stein fra Solberg: Blokkene ved Ligo (nå Kiwi), Sande Paper Mills, Mjøndalen Cellulose, Krogstad Cellulose, Hellefoss Fabrikker, Hokksund skole, Bragernes Menighetshus og Bragernes posthus (Øvre Strandgate.)
Ole Anton Valstad, sønn av Bernhard, var daglig leder og eier av verket fra 1948 til det ble nedlagt.Aaserud Teglverk, Solbergelva
Også dette verket var det doktor T. Kamstrup som sto bak. Det ble satt i drift våren 1896. I begynnelsen var årsproduksjonen ca. 3 millioner murstein pluss en del takstein. Begge typene ble håndlaget. Ved full drift var arbeidsstokken på ca. 50 mann i sommerhalvåret. Den første disponenten var Kamstrup selv, han døde i 1906. Etter han overtok Th. Thoresen som hadde stillingen til 1918. Deretter var det Jens Vig som var disponent, til begynnelsen av 1930-årene. Fra 1926 og åtte år framover var det stort sett driftsstopp ved verket, men i 1934 kom det i gang igjen. Da overtok et interessentskap fra Oslo med Christian Bugge som disponent. Bugge døde i midten av 60-årene. De siste årene verket var i drift ble det ledet av Olaf Habberstad, tidligere bestyrer av Hovind Teglverk. I 1970 var det slutt ved Aaserud.
I 1937 fikk verket en egen keramikkavdeling som gikk bra så lenge krigen varte og i de første etterkrigsårene. "Keramikken" hadde ca 25 ansatte. Den ble nedlagt i begynnelsen av 50-årene.



Ingvald Simensen i leirebakken ca. 1920

Fallaksø teglverk. Skisse fra 1899


Noen fakta om Aserud-verket

Vanligvis var det fire leirmøller i gang på Aaserud. Møllene ble drevet av en dampmaskin helt fram til omkring 1930, men elektrisk lys ble innlagt i 1927.
Drensrør var en betydelig del av produksjonen de første tjue årene.
En markant person ved Aaserud var Hjalmar Jansen, formann ved verket i 40 år.
I 1927 ble det lagt inn elektrisk lys ved verket, men dampmaskinen fortsatte å drive møllene helt fram til midt i 30-årene, den var laget i 1891.
En "røyert" er en som frakter stein med robåt på elva. Denne transporten foregikk fram til omkring 1930, da bilen overtok.
Gjennom alle de år verket var i drift foregikk produksjonen av murstein på den samme måten, steinbankeren formet steinen ved hjelp av form og klamp.
Vanlig dagsproduksjon for en banker var mellom 1000 og 1200 stein.
Å "rømme" stein var å kjøre stein fra produksjonslageret til det store lageret ved ovnen.
Brennkanalen i ovnen på verket var 72 meter lang, den var formet som løpebanen på en idrettsbane, med rette sider og halvsirkelformete kortsider.
Det var her steinen ble stablet inn og brent. Kull var det vanlige brenselet, men spilder og flis kunne også brukes.
Ei taksteinpresse ble installert i 1920. Betjent av to mann kunne den produsere mellom 3500 og 3800 stein om dagen.
En Mercedes 1952 modell gikk i ti år for verket, vanlig dagsinnsats var to turer til Oslo. Blant annet ble det levert store mengder stein til Universitetet på Blindern. Einar J. Andersen var ansatt som sjåfør i over 20 år.
Verket var et kjært nattlosji for loffere. Der fant de varme og ly.
I 1950-årene ble det helårsproduksjon ved verket.
I 1950-årene fikk bakkemannskapene etter hvert avløsning av en gravemaskin.
Trygve Gundersen, en hederlig representant for den trofaste og lojale teglverksarbeideren. Var ansatt i 36 år og kjente verket ut og inn.

Les mer om Aaserud teglverk her!

Høvik Teglverk, Lier
Som før nevnt bygde Johan Thorbeck dette verket i 1928. Kapasiteten var 4 – 5 mill. enheter i året, 3 mill. murstein, resten takstein og drensrør. Verket hadde gravemaskin og kabelbane i leirfeltet. Ringovnen var den største i landet. Verket var utstyrt med moderne, tekniske innretninger i langt større grad enn de andre verkene i distriktet.(Strengpresse med halvautomatisk kappebord, automatiske bortsettervogner til transport av råstein, tørkeanlegg.)

Johan Thorbecks to sønner overtok driften av verket i 50-årene. Verket ble nedlagt i 60-årene.Fossheim Bruk og Teglverk, Sigdal
Dette var et relativt lite anlegg med periodisk ovn. Det ble drevet i tilslutning til sag og jordbruk. Eiere var gårdbrukere på stedet. Drifta var ujevn opp gjennom årene.
Det ble satt i gang like før 1900 og nedlagt omkring 1960.

Hønefoss Teglverk og Kalkfabrikk
Det første verket på Hønefoss lå der hvor Grand Hotell ligger nå. Men det måtte vike for jernbanen i begynnelsen av 1860-årene.
I 1868 bygde sakfører J. Holmboe og banksjef M.Jensen et teglverk på Rierbakken.
På Bråten anla O. Helgesen et verk i 1874, dette ble nedlagt i 1900.
Verket på Rierbakken ble begynnelsen til Hønefoss Teglverk. Det begynte i det små med fem ansatte, pluss en hest som gikk i "vandring" og drev leirmølla. Men det vokste jevnt og trutt og ble betydelig modernisert fra 1890-årene.
Hans Zakkariassen skriver detaljert om Hønefoss teglverk i sin Teglindustriens historie. Interesserte henvises til denne boka. Der er også disse verkene omtalt: Spikkestad Teglverk, Bølstad Teglverk, Hyggen Teglverk og Christiania Portland Cementfabrikk, Slemmestad.Nærsnes Teglverk, Røyken
Bonde Thv. Baardsrud bygde verket i 1899, men det viste seg å være planlagt på sviktende grunnlag. Leira egnet seg ikke til teglproduksjon. Det måtte stanse etter få år. I perioden 1910 til 1920 ble det forpaktet bort til et dansk teglverk som hentet leire fra Danmark til produksjon av såkalt moler-stein.
På Kjekstad gård i Røyken ble det i 1880-årene bygd en liten periodisk ovn til brenning av drensrød. Berhard Kjekstad hadde i sin ungdom lært om drenering på Landbrukshøyskolen og ville gjøre en innsats for å få bøndene til å forbedre jorda si på denne måten. Flere trodde på Kjekstads planer og støttet ham økonomisk slik at han kunne starte produksjon av rør. Men det er usikkert hvor lenge dette varte, muligens til omkring 1890.

Som kilde til denne omtalen av teglverkene i Drammens-distriktet er brukt:
Hans Zakariassen: "TEGLINDUSTRIENS HISTORIE" og
Reidar Lund: "TEGLVERK I NEDRE EIKER".
Sistnevnte har grundige beskrivelser av produksjonsmetoder og arbeidsgang, spesielt på Åserud, men også på Solberg Teglverk, og inneholder mange bilder både av bygninger og personer m.m., samt eksempler på lønningslister.
Boka er til salgs hos Reidar Lund, Solbergelva.



Tekst: Reidar Lund
Foto:  Eiker Arkiv