Kontortafuruene (vrifuruene) i Nedre Eikers skoger

- et planteforsøk

 

Kontortafuru finnes langs vestkysten av Nord-Amerika, fra California og opp til Alaska. Arten kalles også vrifuru, fordi nålene kan være noe mer vridde enn for vår furu. I motsetning til sitkagran brer arten seg innover i landet til og med Montana, Wyoming og Colorado. Det skilles mellom en kystform og en innlandsform. Den første har ofte dårligere stammeform enn innlandsformen. Under de forholdene hvor treslaget er aktuelt i Norge, passer innlandsformen best. Opprinnelig ble det tatt inn sydlige provenienser (bestand av skogstrær i et lokalmiljø, økotype) til bruk i Norge. Disse plantene ble etter hvert rammet av sykdommer som furuas knopp- og greintørkesopp, i stor grad på grunn av utilstrekkelig frostherdighet. Dette er nå korrigert ved å hente provenienser fra 60–62º nord i det nordlige Canada og Alaska. Disse kan brukes helt opp i Østlandets fjellskoger uten skader av betydning. Kontortafuru skiller seg fra vår furu ved at barken er gråaktig på hele stammen. Nålene er ofte lengre og sitter to eller tre i knipper. Greinsettingen er ofte kraftigere. Trærne begynner å blomstre i meget ung alder, de første alt rundt 10 år gamle. Konglene sitter på i mange år og kan gro fast på greinen. De har små stive pigger på de nederste kongleskjellene, og ligner ellers på konglene til vår furu. Arten er branntilpasset, slik at enkelte provenienser ikke slipper frøet før konglen utsettes for høye temperaturer. Dette fører til at en brann vil utløse mange års frøproduksjon og gi et tett, nytt bestand. Tett vekst gir lange og slanke stammer som ble brukt av indianerne til teltstenger. Det engelske navnet er derfor lodgepole pine.

Erfaringene med passende provenienser av treslaget i Skandinavia viser at på den dårligste marka er produksjonen betydelig høyere enn for vår furu. Det er flere eksempler på at kontortafuru kan formere seg naturlig uten brann i Norge. Det er derfor store muligheter for spredning fra etablerte bestand. Ved passe tetthet kan virkeskvaliteten bli på høyde med vår furu. Høy virkeskvalitet kan ellers sikres med kunstig kvisting. På marker med middels til høy bonitet prioriterer arten toppvekst så sterkt at plantene får dårlig rotfeste. De kan da falle over ende eller få en krok nederst på stammen som reduserer kvaliteten av rotstokken. Kontortafuru er lite utsatt for soppangrep og kan gi et godt resultat der vår furu ikke overlever. Arten er derfor aktuell på lave boniteter med store soppskader på furu. I store bestand er beiteskadene av elg ofte mindre enn for furu. Faren for barkgnag og feieskader er likevel større og varer lenger for kontortafuru. Et treslagsskifte er derfor ikke nødvendigvis en tilstrekkelig god løsning ved store beiteskader. Kontortafuru har delvis frøhvile, og spiringen vil fordele seg over en treårsperiode i høytliggende skog. Arten kan derfor såes med godt resultat gjennom hele sommeren. Ved å sette igjen frøtrær eller så med frøblandinger kan det etableres blandingsbestand av furu og kontortafuru der furu har etableringsmuligheter.

I Nedre Eiker ble det gjort forsøk med planting av denne furutypen i 1970- åra på Kampen, vest for Nerdammen, ved Yttervann og ved Grunntjern.

 

Kilde: "Agropub" og skogsbestyrer i Nedre Eiker, Erik Mathiassen

28.11.2005