Det var Bent Inge Bye som tok initiativet til å skaffe disse steinene tilbake til den bygda der de en gang så møysommelig ble meislet ut. Etter oppfordring fra Eiker Arkiv forteller han selv den interessante historien.

Slik så de ut, syretårna som ble brukt for oppbevaring av salpeterssyre.

Handlekraftige politikere. Bent Inge Bye (t.h.) har sikret Nedre Eiker kommune en verdifull historisk skatt. Her sammen med Rolf Bergersen, som sørget for at kommunen tok transporten fra Rjukan.

Steinene forteller vår lokale historie!

Nedre Eiker, og spesielt Solbergelva, hadde en betydelig steinindustri i begynnelsen av forrige århundre (begynnelsen av 1900-tallet). Det var flere steinbrudd i området. (Se også Steinbrudd i Solbergelva). Ett av dem var Ulverudbruddet, som ble drevet av en viss Narverud. Fra 1911 til 1913 leverte dette bruddet stein til syretårnet ved Rjukan Salpeterfabrikker – et selskap innen Norsk Hydro.
Hydro produserte kalksalpeter på Rjukan ved å blande salpetersyre med kalkstein. Steinen ble fraktet til Rjukan med jernbanevogner. Salpetersyre har den kjemiske formel HNO3, og den ble laget ved at en spaltet luft og vann. Til prosessen trengte en mye elektrisk kraft, og det hadde en på Rjukan.
Salpetersyre er kraftig etsende, og Hydro måtte finne en metode for oppbevaring av de store mengdene syre som gikk med i produksjonen. En fant ut at lys granitt, som er en sur bergart, tålte salpetersyre. Lys granitt fant en i Ulverudbruddet i Solbergelva.

Tårna ble laget i Solbergelva – hogd ut og tilpasset ned til minste detalj. Det var altså ikke bare ett tårn, men flere. Det er noe usikkert hvordan de ble fraktet til Rjukan, men trolig skjedde det ved at de ble tatt ned til Drammenselva. Om de gikk videre med båt eller med jernbane til Skien, har jeg ennå ikke fått klarhet i. Men fra Skien ble de fraktet til Notodden, og deretter med bane til Tinnoset ved utløpet av Tinnsjøen. Så var det ferje derfra og opp fjorden, og så med jernbane til Rjukan.
Når en ser steinene og tenker på vekta, kan en lett få en forestilling om hvilket slit det var å hogge dem ut og frakte de hele veien fra Solbergelva til Rjukan om Skien, for deretter å montere dem ved Hydros anlegg i byen. Det er blitt meg fortalt at det var steinhoggere fra Fredrikstad-området og svensker som stod for jobben med å hogge ut steinblokkene.
Samme steinbrudd leverte for øvrig også stein til Tyskland. Etter en tid ble steinbruddet nedlagt.
Jeg tror at flere familier i Solbergelva kan føre slektstrådene tilbake til steinhoggerne som lagde syretårnene.

Hydro la ned produksjonen av kunstgjødsel på Rjukan mot slutten av 60-åra. Da ble tårna stående tomme. Det ble besluttet at ett skulle bli stående igjen, og at de øvrige skulle rives. Steinene ble spredt for alle vinder.
Men, de kom til nytte. Steinblokkene i muren ved elva i Kongsberg, som Vegvesenet fikk en pris for, er bygd opp av stein fra syretårna på Rjukan.
Steiner derfra finner en også i en barnehage i Oslo, og ikke minst i flere hager på Rjukan.

Sjøl er jeg født og oppvokst på Rjukan, og bodde faktisk ikke mange hundre meter fra syretårna. Både min far og begge besteforeldre jobbet i Hydro. Akkurat som mange andre, lurte jeg på hvor steinene kom fra da tårna ble revet. I voksen alder flyttet jeg til Nedre Eiker, og bosatte meg i Solbergelva. Ved en tilfeldighet kom jeg over boka til Nils Johnsen om den tidligere historien til Nedre Eiker. Der fant jeg svaret på opphavet til steinene. Jeg følte sterkt at noen av steinene måtte tilbake til Solbergelva – ikke som skulpturer, men som historiefortellere. De skal fortelle oss om slitet som steinhoggerne hadde, om hvor dyktige fagfolk de var, og noe om næringslivet i bygda.
Mitt store ønske har vært at skoleelevene skal studere steinene, for så å ta seg en tur opp dit hvor bruddene en gang var – og få inspirasjon til å grave i Nedre Eikers historie – lære bygda bedre å kjenne. Det skylder vi egentlig steinhoggerne. Steinene skal være et monument over deres arbeid og innsats.

Gjennom kontakter jeg har på Rjukan, fikk jeg tak i noen steiner. En av dem, ”bløtkaka”, som enten var bunnpropp eller topplokk. Med hjelp av ordfører Rolf Bergersen fikk vi kommunen til å hente steinene med lastebil og fraktet dem ned. Min holdning var fra første stund av at dette skulle være steiner i kommunens eiendom. Vi kom raskt fram til at de måtte stå i et skolemiljø, utenfor Killingrud ungdomsskole, nettopp fordi de skal være historiefortellere. At de ble innviet under kronprinsparets besøk, er en annen sak. I dag står de der ved inngangen til skolen, men la dem også være en inngang til å lære mer om vår lokale historie.
                                                                      ----------------------------
Les også:
Johannes i smia forteller bl.a. om steinhoggerne i Solbergelva i dette intervjuet med Bengt Arne Røyne i 1979.

Tekst og bilder: Bent Inge Bye

Tilrettelegging : Frode Caspersen NE

10.09.2008

Oppdatert 07.10.2008