En kort historikk :
Vestfos Cellulosefabrik

Vinterbilde av Vestfos Cellulosefabrik på 1890-tallet.
 
Fossen før Vestfos Cellulosefabrik
De første møllebrukene i Vestfossen ble anlagt i middelalderen, mens stedet fortsatt ble kalt "Holmefoss". De tilhørte gardene Foss (det seinere Fossesholm) og Fåsen, som lå på hver sin side av fossen. Uklare eiendomsforhold førte til mange rettstvister omkring møllene, og det er i denne forbindelsen vi stadig hører om dem i gamle dokumenter, fra 1355 og fram til midten av 1500-tallet.
Anleggelsen av de første oppgangssagene, i 1520-åra, fikk enorm betydning for Vestfossen. Det la grunnlaget for etableringen av Fossesholm som et storgods, og det førte til at det vokste fram et betydelig tettsted ved fossen. I mer en 300 år holdt "det Westfossiske Saugbrug" posisjonen som det største sagbruket under Drammen tollsted. Alt ialt besto dette-av 12 forskjellige sager. De fem som lå på Fossesholm-siden ble rett og slett kalt for no. 1, 2, 3, 4 og 5. De sju på Fåsen-siden, eller Semssiden som det ofte ble kalt etterat eiendomsretten gikk over til Sem kongsgard, hadde derimot egne navn: Øvre saug, Møller saug, Hammersaugen, Schreia, Monka, Skjelbred saug og Nedre saug (se kart fra 1879). Sagbrukene tilhørte i begynnelsen adeisgodsene Sem og Fossesholm, seinere ble de fleste kjøpt opp av trelasthandlere i Drammen. Vi finner imidlertid også enkelte eiere som bodde i Vestfossen, f.eks. familien Møller.
Kart over Vestfossen fra 1879.
Første halvdel av 1800-tallet ble dramatisk for sagbruksnæringen. Under krisen som fulgte med Napoleonskrigene og den britiske handelsblokaden, gikk flere av de store trelasthandlerne i distriktet konkurs, deriblant Cappelen-Omsted pa Fossesholm. Et "nytt" borgerskap tok imidlertid over, og produksjonen fortsatte å øke fram til midten av århundret. Nådestotet kom i 1850, da de gamle "sagbruksprivilegiene" ble opphevet. Det betydde at sagene i Vestfossen mistet sitt monopol på skjære for eksport. Samtidig åpnet det for dampsager, som snart vokste fram i flere av byene på Østlandet. I 1863 skrev Skilling-Magazinet om Vestfossen at "Stedet gaar desuagtet med raske Skridt sin Undergang imøde".
I denne dramatiske situasjonen dukket treforedlingsindustrien opp som en redning. I 1868 anla brodrene Olaus og Amund P. Fossesholm det første tresliperiet i Drammensvassdraget: Vestfossen Traemassefabrik (oftest kalt "Foss-sliperiet"). To år etter startet drammenserenJacob Borch et nytt sliperi på motsatt side av fossen. Hver av disse bedriftene hadde ca. 10 ansatte, og de føyer seg dermed inn i bildet av den mangfoldige småindustrien som preget Vestfossen på denne tida: Eker Papirmølle (Fredfoss), Vestfossen Spinderi og Væveri, Ekers Bryggeri, Vestfossen stangjernshammer og ikke minst allesagbrukene og kornmøllene. Slik var situasjonen da Vesfos Cellulosefabrik ble startet i 1886.
 
Cellulose- og papirproduksjonens historie
Papirproduksjonens historie går flere tusen år tilbake i tiden, og Norge fikk sin første "papirmølle" alt på 1600-tallet. Vestfossen kom tidlig med pa dette feltet, med Hans Nielsen Hauges anleggelse av Eker Papirmølle pa Fredfoss i 1801. De gamle papirmøllene brukt tøyfiller som sitt viktigste råstoff, men det ble etterhvert mangel på dette, p.g.a. den sterke økningen i etterspørselen etter papir. I løpet av 1850-åra ble dette problemet løst ved at en greide å framstille papir med tremasse som råstoff. I begynnelsen ble det bare brukt "mekanisk tremasse": Tømmeret ble slipt til fiber på store slipesteiner og blandet med vann. Det var altså slik tremasse Foss-sliperiet og Borch-sliperiet produserte, og den første avtageren var utvilsomt Eker Papirmølle.
Vitenskapsmenn fant imidlertid fort ut at en kunne forbedre kvaliteten på tremassen ved å tilsette kjemikalier. Dette ble kalt "kjemisk tremasse" eller "cellulose". Dette ga altså bedre kvalitet, men detbar både mer kostbart og teknisk komplisert, og det har derfor vist seg å være et marked for både mekanisk og kjemisk tremasse, helt fram til i dag. Sammen med papirindustrien har disse bransjene etter hvert fått fellesbetegnelsen treforedlingsindustri".
I 1880-åra var celluloseindustrien fortsatt på eksperiment-stadiet. Siden 1874 var det gjort flere forsøk på å produsere såkalt "sulfat-cellulose" her i landet, og alle hadde hatt store problemer, selv om enkelte av dem overlevde (bl.a. Moss Cellulosefabrik). Den andre hovedtypen, "sulfitt-cellulose", var det bare gjort ett eneste forsøk med i Norge, nemlig på Vadrette ved Skien, og det endte med en dundrende fiasko. Slik var situasjonen da Wilhelm Melhuus og Anton Løvstad besluttet å anlegge Vestfos Cellulosefabrik våren 1886.
 
Mennene som sto bak Vestfos Cellulosefabrik
Det ser ut til at Wilhelm Melhuus var den som tok initiativet til å starte en cellulosefabrikk i Vestfossen (fotografi nr.1). Hantilhørte en av de store trelasthandelsfamiliene i Drammen, og hadde også arvet flere industribedrifter, bl.a. Krogstad Spigerfabrik. En periode var han blant de aller største eksportørene i distriktet, men han var en av de mange som gikk med i det store konkursskredet i Drammen i 1879. Riktignok kom han på fote igjen, men han kunne ikke personlig reise nok kapital til å sette planene i Vestfossen ut i live. Derimot hadde han forretningsforbindelser i hovedstaden, og det ble dermed en gruppe av Kristiania-grosserere som finansierte Vestfos Cellulosefabrik.
Wilhelm Melhuus var mannen bak dette dristige industriforetaket. Han var formann i direksjonen og sto for den merkantile ledelsen av selskapet.
Den tekniske siden ble overlatt til ingeniør Anton Løvstad, mannen bak fiaskoen ved Vadrette. Hans kollega, Harald Bugge (bestyrer ved Skotselv C.), skriver at "alting gikk bra undtagen kogningen - massen blev nærmest en brun grøt". Løvstad fortsatte imidlertid å eksperimentere med cellulose-koking, og et par år seinere tok han patent på et system som ihvertfall Wilhelm Melhuus åpenbart hadde tro på.
Startfasen var langt ifra problemfri. Kvaliteten på den ferdige massen varierte sterkt, og dessuten var det praktiske problemer - alt fra sprengkulde til arbeidere som ikke var vant til å arbeide i romjulen. I likhet med de eldre cellulosefabrikkene slet altså Vestfos med både tekniske og økonomiske problemer, men fabrikken var tross alt blant dem som greide å komme over kneiken. (Forøvrig regnesSkotselv Cellulosefabrik, som ble anlagt to år etter Vestfos, for den første norske cellulosefabrikk "der kan regnes som en økonomisk success".)
 
De store utvidelsene fram til 1.verdenskrig
Vestfos Cellulosefabrik var helt fra starten en bedrift av et helt annet format enn den eksisterende industrien. Ingen av de eldre fabrikkanleggene (muligens med unntak av Eker Papirmølle) hadde sysselsatt mer enn 10-12 voksne menn, mens Vestfos alt i 1891 hadde en arbeidstyrke på rundt 90 personer. I fysisk omfang dominerte derimot ikke fabrikken like sterkt de første årene. Den besto bare av en enkelt hovedbygning, omgitt av mindre bygninger som syretårn og dampmaskinhus.
Vestfos Cellulosefabrik sett fra Strandajordet i 1916. Helt til venstre ser vi kraftstasjonen og papirfabrikken. Midt på bildet er syreanlegget med det høye syretårnet. Til høyre ligger cellulose-fabrikken, med kokeriet og vedrenseriet.
Hele perioden fram til 1.verdenskrig er preget av stadige utvidelser, ikke fordi bedriften gikk spesielt godt, men fordi det var nødvendig å "tenke stort" for å henge med i den beinharde konkurransen på verdensmarkedet. Alt i 1890-åra ble den opprinnelige fabrikkbygningen utvidet. Foss-sliperiet og brødrene Foss' sagbruk (den siste av de gamle vannsagene) ble nedlagt, og tomtene ble kjøpt opp av Vestfos. Framover til 1907 ble det stadig utvidet med nye bygninger, samt med en kjerrat ned til tømmerlageret på Kubberud.
Den store ekspansjonsperioden ble fullført med anleggelsen av en ny papirfabrikk 1911-12. Den ble lagt på motsatt side av elva, på tomtene som Vestfos hadde kjøpt da Ekers Træsliberi (Borch-sliperiets etterfølger) ble nedlagt noen år tidligere. Her ble det også bygd en ny kraftstasjon, et stort mekanisk verksted som skulle stå for reparasjonene, og den gamle sagfogdgården ble tatt i bruk som kontor. En betydelig del av cellulose-produksjonen ble heretter brukt som råstoff i Vestfos' egen papirfabrikk.
 
Utvidelser og modernisering
Da papirfabrikken sto ferdig i 1912, representerte det slutten på de store fysiske utvidelsene ved Vestfos - bare "Saksa", den nederste delen av papirfabrikken, det nye syreanlegget og de to store pipene er vel av nyere dato. Derimot ble vel deler av maskineriet skiftet ut og modernisert etter hvert. Jeg har langt ifra noen fullstendig oversikt over utviklingen fra 1912 og fram til nedleggelsen i 1970, men det later til at de viktigste omleggingene foregikk i 1920-åra, kort etter Reidar Schulerud hadde overtatt som driftsingeniør. De samtalene jeg har hatt med gamle fabrikkarbeidere tyder i hvert fall på at det var lite modernisering av produksjonen i "deres tid". De gode tidene etter krigen og fram til begynnelsen av 60-åra gjorde antagelig at Vestfos kunne greie seg med et gammeldags fabrikkanlegg og likevel gå med overskudd.
 
Nedleggelsen
Perioden etter 2.verdenskrig var en gullalder for norsk treforedlingsindustri, og i likhet med Vestfos greide de fleste seg uten omfattende moderniseringer. Utover i 60-åra, da konkurransen ble skarpere, var det imidlertid et klart problem at de norske bedriftene var svært små i forhold til konkurrentene. Bransjen opplevde mange sammenslåinger - Vestfos fusjonerte med Greaker i 1967. Driftsstansen i desember 1970 kom likevel som et sjokk pa de fleste. Produksjonen av papir kom i gang igjen en kort periode 1972-73 under A/S Vittingfos. Forholdene rundt nedleggelsen er vel aldri blitt skikkelig undersøkt, men i ettertid er det ikke vanskelig a se at nedleggelsen av Vestfos var begynnelsen på en omfattende prosess: de eldste og mest umoderne treforedlingsbedriftene ble lagt ned, mens de som overlevde ble istand til å utvide kraftig og møte konkurransen på verdensmarkedet.
 
Produksjonsprosessen
Tømmeret: Det meste av råstoffet til fabrikken matte fraktes opp fra Drammenselva. De første årene skjedde trolig dette ved hjelp av hester, som gikk langs elva og trakk flåter med tømmer (på samme måte som til de gamle sagbrukene). Jernbanen overtok etterhvert denne transporten, men etter en tid gikk en tilbake til a bruke elva, men nå med motoriserte slepebåter. Tømmeret ble lagret på Kubberud, seinere ogsa på Strandajordet. Deretter ble stokkene kappet i "kubb" på drøyt 1 meter, og transportert pa kjerrat opp til selve fabrikken.
Vedrenseriet: I begynnelsen ble ganske sikkert kubben barket manuelt, i friluft. Seinere overtok maskiner denne jobben, og i 1908 ble det installert en "barketrommel". De barkede stokkene ble kvalitetskontrollert, og de som passerte kontrollen ble hugget til flis i en flishugger-maskin.
Syreanleqqet: Dette besto av et syretårn, svovel- og kisovner og et syrehus. Med kalkstein som råstoff ble det framstilt svovelsyre.
Kokeriet: Den helt sentrale prosessen var kokingen av massen, som foregikk i kokekjelene inne i selve hovedbygningen. I begynnelsen var det flere små kokere, men en gikk raskt over til store kokere pa 15 tonn eller mer. Her ble de opphugde treflisene blandet med svovelsyre og kokt til cellulose. Et laboratorium, som lå i tilknytning til
kokeriet, tok prøver av massen.
Vaskeriet: Lå ogsa i hovedbygningen. Her ble ureinheter i cellulosemassen "vasket" ut.
Blekeriet: La også i hovedbygningen opprinnelig, men ble seinere skilt ut i en egen bygning. Her ble cellulosemassen bleket med klor.
Tørkehuset: Her ble den våte cellulosemassen tørket. Opprinnelig må ogsa dette ha foregått inne i hovedbygningen, men det ble seinere lagt til et eget hus.
Saksa: Opprinnelig må cellulosen ha* blitt klippet i baller på tørkehuset, før de ble fraktet med hest og vogn til lageret ved jernbanen. Da produksjonen økte ble også dette lagt til en egen avdeling: "Saksa". Seinere overtok "Trikken" transporten av ballene til jernbanen, samt transport av kull og kalkstein til fabrikken.
Lagertankene: Den cellulosemassen som skulle videre til papirfabrikken, ble lagret i tre store lagertanker.
Hollenderiet: Her ble cellulosemassen omdannet til papirmasse, gjennom sliping, tilsetting av kjemikalier og eventuelt farvestoff.
Papirsalen: Denne hallen ble dominert av to store papirmaskiner, med et våtparti (vira) og et tørreparti. Her ble den våte papirmassen presset sammen til tynt papir og tørket. Til slutt ble papiret glattet pa en "kalander" og kuttet opp pa en skjæremaskin.
Sortersalen: Her ble det ferdige papiret kontrollert og pakket. Dette var den eneste delen av fabrikken der det ble ble brukt kvinnelig arbeidskraft (ogsa kalt "Jentesalen"). Herfra ble det ferdige papiret hentet av "Trikken".
 
Flyfoto av Fabrikken på 1950-tallet.
 
Fabrikkarbeiderne
Da Vestfos startet i 1886, ble flertallet av arbeiderne rekruttert fra den gamle arbeiderklassen i Vestfossen. Dette er svært uvanlig - som regel førte storindustrien til at det strømmet til innflyttere for å dekke behovet for ny arbeidskraft. Men dette er kanskje ikke så rart likevel, når en tenker på det varierte industrimiljøet i Vestfossen, og ikke minst på nedgangen ved sagbrukene. Først da papirfabrikken ble anlagt, kom det for alvor arbeidere utenfra - papirproduksjon var avhengig av dyktige fagarbeidere, og det var vanlig at nye fabrikker måtte legge på lønningene med noen øre for å lokke til seg kvalifisert arbeidskraft.
Fra omkring 90 ansatte i 1891, økte arbeidsstyrken til bortimot det dobbelte ved århundreskiftet, og etter anleggelsen av papirfabrikken i 1912 hadde fabrikken totalt over 300 arbeidere.
I begynnelsen la timelønningene på 20-25 øre for voksne menn, 10 øre for de få kvinnene som var ansatt. Fram til århundreskiftet falt lønnsnivaet med noen øre (deflasjonsperiode), før det begynte å øke jevnt og trutt. Arbeidsdagen var fra starten 10 timer - det ble ikke arbeidet nattskift før i slutten av 90-åra. Da ble det innført to skift, fra kl.6 om morgenen til kl.6 om kvelden, og omvendt. I 1919 ble dette erstattet av en ordning med tre skift à 8 timer.
Arbeiderne ved papirfabrikken i 1913.
Kvinner og ungdom hadde klart lavere timelønn enn voksne menn - ellers var lønningene jevnt over de samme. Bare formennene, og spesielt kokeformennene, og spesialarbeidere som blyloddere og reparatorer, la klart over gjennomsnittet.
De første årene var det ganske store utskiftninger i arbeidsstokken, og spesielt ved anleggelsen av papirfabrikken kom det altså mange nye. Etter l.verdenskrig ble derimot arbeidsstyrken svært stabil. Det var ingen store utvidelser, og bare de som hadde fedre eller andre nære slektninger ved fabrikken kunne regne med å bli tatt inn. På denne måten ble fabrikkarbeidet nærmest "arvelig".
Mange av arbeiderne bodde i selve Vestfossen, men i begynnelsen kom også en god del fra husmannsplassene i omegnen. Etter hvert ble imidlertid hovedtyngden samlet i de nye "forstedene" utenfor sentrum: Arneberg, Fåsenjordet, Geitebyen og Island. Funksjonærene hadde derimot boliger pa Granløkka, mens disponenten residerte på Lunde.
 
Driftsbestyrere:
Anton Løvstad 1886-1891
Johan Fr. Scheen 1891-1901
Johan Fr. Lied 1901-1921
Reidar Schulerud 1921-1939
 
Disponenter:
Wilhelm Melhuus 1886-1900
M. Mortensen 1900-1914
Sverre Solberg 1914-1939
Reidar Schulerud 1939-1961
Reidar Holst 1961-1967
under Greaker 1967-1970
ingen produksjon 1970-1972
under Vittingfos 1972-1973
 

 
08.10.1991

Tekst: Bent Ek