 |
| Ekers Træsliberi, Vestfos Cellulosefabrik og Vestfossen Træmassefabrik omkring år 1900. |
|
| |
Storindustriens inntog i Vestfossen kan dateres temmelig nøyaktig. Den 26.mars 1886 satte tre menn navnene sine under referatet fra det første direksjonsmøtet i A/S Vestfos Cellulosefabrik. Kort etter startet byggingen av det som skulle bli hjørnesteinsbedriften i Vestfossen i nærmere 100 år. |
Vestfossen hadde likevel vært industristed i lang, lang tid før dette. Det var på begynnelsen av 1500-tallet at de første oppgangssagene ble reist, og etterhvert kom det ialt 12 stykker. På den ene sida lå de 5 Fossesholm-sagene. På den andre sida lå det 7 sager med forskjellige navn. Øverst lå Møller-sagen, som visstnok var den nyeste og som tilhørte familien Møller. Den bodde omtrent der Prix lå og drev en av de første kolonialforretningene i Vestfossen. Så kom Øvresagen, og nedenfor den lå "Skreia". Hammersagen lå ved siden av spikerhammeren, omtrent der Hammergata slutter idag, og like nedenfor hadde vi Skjelbred sag, som opprinnelig tilhørte gården Skjelbred på Fiskum. Nesten nederst lå Munkesagen, ved en del av fossen som ble kalt "Munka". Det navnet kjenner vi helt fra 1300-tallet, og det kommer antagelig av at et kloster hadde eid denne fossen og mølla som lå der. Aller nederst hadde vi så Nedresagen. |
Det var disse sagene som dannet ryggraden i det lille industristedet som vokste fram. Men egentlig skulle Vestfossen ha vært sentrum for bergverksdriften i Norge - det bestemte Christian IV seg for i 1602. Det ble bygd ei smeltehytte, og kongen hadde store planer for gruvedrift både i selve Vestfossen og området rundt. Men så viste det seg at det ikke fantes på langt nær så mye malm som det en hadde trodd, og da sølvet ble funnet på Kongsberg i 1620-åra, mistet kongen snart interessen for Eiker og Vestfossen. |
Selve navnet "Vestfossen" dukker forresten ikke opp før et stykke ut på 1600-tallet. Egentlig het fossen Holmefoss, et navn som kom av at det lå et par store holmer midt i fosseløpet. De forsvant etterhvert da Vestfos Cellulosefabrik fylte igjen en del av løpet. |
Tettstedet var i stadig vekst. I 1760-åra bodde det litt over 300 mennesker i Vestfossen, 100 år seinere hadde det økt til rundt 540. Da hadde også litt annen småindustri begynt å dukke opp. Det var blitt anlagt et stort veveri og spinneri i 1840-åra, og litt seinere startet Ekers bryggeri. Veveriet lå ut mot elva, der papirfabrikken kom seinere, mens Kristensen Stålvare har overtatt den gamle bryggeritomta. |
Likevel var det først med treforedlingsindustrien at Vestfossen ble et virkelig industristed, istedenfor et sagbrukssted. Papir hadde opprinnelig blitt produsert med tøyfiller som råstoff, men etterhvert som papirproduksjonen økte ble det mangel på dette. Det var da en fant ut at det gikk an å bruke tremasse blandet med vann og kjemikalier isteden. Det ble Vestfossens redning, på et tidspunkt da mange var sikre på at stedet gikk sin undergang i møte, fordi de gamle vannsagene var i ferd med å bli utkonkurrert av moderne dampsager. |
Først kom de mekaniske tresliperiene, ett på hver side av elva. Det ene ble anlagt av brødrene Amund og Olaus Foss i 1868, det andre av drammenseren Jacob Borch et par år seinere. De ble rett og slett kalt "Foss-sliperiet" og "Borch-sliperiet" og produserte tremasse, som i begynnelsen ble levert som råstoff til Eker papirfabrik på Fredfoss. Da jernbanen kom, gikk det også an å selge til andre fabrikker som lå lenger unna. Noen storbedrifter ble det likevel aldri. Borch-sliperiet, som etterhvert skiftet navn til Ekers træsliberi, sysselsatte rundt 20 mann, Foss-sliperiet ikke stort mer enn halvparten. Det var først med Vestfos Cellulosefabrik at stedet fikk sin hjørnesteinsbedrift. |
 |
| Arbeiderne ved Ekers Træsliberi, også kalt "Borch-sliperiet".. |
|
Det var forretningsmenn i Kristiania som finansierte dette aksjeselskapet, men drivkraften bak det var drammenseren Wilhelm Melhuus. Han tilhørte en av de største industri-og trelasthandlerfamiliene i byen, som bl.a. eide Krogstad spikerfabrik, som igjen eide spikerhammeren i Vestfossen. Det var her den nye cellulosefabrikken ble bygd. Men Melhuus hadde ikke alltid vært så heldig i forretninglivet. I 1879 hadde han gått konkurs og mistet hele formuen. Vestfos Cellulosefabrik var et forsøk på "come back". |
 |
| Det eldste bildet av Vestfos Cellulosefabrik. |
|
Melhuus ble ansatt som disponent ved fabrikken og ledet den i samarbeid med ingeniør Anton Løvstad. Han var kjemiker og en av dem som drev og eksperimenterte med produksjon av cellulose. Det var ikke så lett. Ingen hadde foreløpig greid å bygge en fabrikk som fungerte som den skulle, og Løvstads forrige forsøk, på Vadrette ved Skien, var en total fiasko. |
Det manglet ikke på problemer i Vestfossen heller, spesielt den første vinteren. Det var vannmangel, turbinene frøys i kulda, cellulosen var ofte helt ubrukelig, og arbeiderne forlangte ferie i romjula, slik arbeiderne ved tresliperiene hadde. Likevel overlevde bedriften, og etterhvert rettet tinget på seg. Den tjente penger og begynte å utvide. Foss-sliperiet og de gamle møllene og sagene ble kjøpt opp, og Vestfos var snart en av de største i bransjen, med en årsproduksjon på 15.000 tonn. Til sammenlikning kan det nevnes at f.eks. Tofte idag har en produksjon på 350.000 tonn. |
Seinere kjøpte en også Ekers træsliberi på den andre siden av elva, og der ble det bygd en ny papirfabrikk i 1911-12. Da sysselsatte bedriften litt over 300 mann - 120 i cellulosefabrikken og 100 i papirfabrikken, mens resten arbeidet i verkstedet, i kraftstasjonen, ute på tømmertomtene eller med forskjellig annen transport. |
Tømmeret til fabrikken ble dratt opp Vestfosselva fra Drammenselva og lagret på tomtene på Strandajordet og Kubberud. Derfra ble det en trengte hvert døgn kappet opp og transportert opp til fabrikken. De ferdige produktene, både cellulose og papir, ble fraktet til jernbanestasjonen, og mesteparten havnet etterhvert i utlandet. |
I begynnelsen skjedde all denne transporten med hest - det var hester som gikk langs elva og trakk tømmeret, det var hester som dro vognene med kubb opp til fabrikken, og det var hester som trakk de tunge lassene med cellulose bort til jernbanen. Spesielt transporten langs elva var nok litt av et dyreplageri. Seletøyet ble vått og ga hestene store gnagsår. Kanskje var det grunnen til at en begynte å frakte tømmeret med jernbane isteden. Like etter århundreskiftet gikk en imidlertid tilbake til å bruke elva som transportåre, men da med motoriserte flåter. Kort etter ble det anlagt et sidespor fra jernbanen og ned til Kubberud, og fabrikken kjøpte et elektrisk lokomotiv, som erstattet hestene. |
 |
| Fabrikkhestene på tømmertomta. |
|
| |
 |
| PM I - finpapirmaskinen ved Vestfos. |
|
