 |
| Storgata i Vestfossen omkring år 1900. |
|
| |
For hundre år siden sto verden på terskelen til et nytt århundre - og Vestfossen sto foran ei ny tid. Slutten av 1800-tallet hadde vært en omstillingsperiode, som var preget av gjenreisningen etter den store bybrannen i 1880, samtidig som Vestfos Cellulosefabrik gradvis vokste og ble en hjørnesteinsbedrift. Vannsagene, som hadde holdt liv i befolkningen gjennom århundrer, forsvant, men håndverk og småindustri fortsatte å blomstre. Og rett før århundreskiftet ble en ny stor bedrift etablert: Fredfos Uldvarefabrik. For hundre år siden var i det hele tatt Vestfossen i ferd med å bli et typiske moderne industritettstedet, som det fortsatte å være helt til storindustrien forsvant omkring 70 år seinere. Sentrum var preget av industri, håndverkere og ikke minst av landhandlere og enkelte spesialforretninger. Rundt omkring lå landsbygda, der flertallet var gårdbrukere, men der vi også finner en god del industriarbeidere. Mange arbeidet i fabrikkene ved siden av at de drev et småbruk. |
|
Hvis vi skal få et innblikk i hva som fantes av arbeidsplasser i Vestfossen, er folketellingen for året 1900 en viktig kilde. De var de to lærerne på stedet, Johan Bang ved kretsskolen og Lars Sørsdal ved brugsskolen, som brukte romjulen til å besøke alle husstander og registrere navn, alder og yrke på samtlige personer. Det samme gjorde lærer Lars Gudbrandsen ved Røkeberg skole og Kristian Knudsen ved Lunde skole, slik at vi får et bilde av stort sett hele det området som i dag har postadresse Vestfossen. |
|
Konklusjonen er helt klart: folk flest var enten bønder eller cellulosearbeidere - eller noen ganger begge dele. Til sammen i de fire skolekretsene var det 83 gårdbrukere, med familier som i tillegg til hustruen ofte omfattet voksne sønner og døtre. I tillegg kom tjenestefolk og noen håndfuller husmenn og dagarbeidere. Alt i alt kan vi slå fast at 293 voksne mennesker livnærte seg av jordbruk i Vestfossen-området. |
|
På cellulosefabrikken finner vi 107 arbeidere, derav 4 kvinner. Nest størst var Fredfos med 40 ansatte, men her var det noenlunde jevn fordeling mellom kjønnene. Derimot var alle som arbeidet ved Ekers træsliberi menn, i alt 30 stykker. Så kan vi legge til 10 dampsagarbeidere og 7 bryggeriarbeidere, samt et par stykker ved Sandholt Mekaniske Verksted og Vestfossen Meieri og komme til at industriarbeiderbefolkningen for hundre år siden omfattet et par hundre mennesker. I tillegg kommer fire mann som var ansatt ved Katfos Cellulosefabrik på Modum og en som arbeidet ved Eidsfos Jernverk, samt et par teglverksarbeidere som vel hadde arbeid ved ett av teglverkene på Nedre Eiker. Dette må være de første "pendlerne" på stedet - som brukte tog eller dampbåt fram og tilbake til arbeidet. Av arbeidsfolk ellers må nevnes 23 mann som oppga tømmerhugst og fløtning som yrke. Flertallet av dem var bosatt i Røkeberg krets. |
 |
| En del av arbeiderne ved Vestfos Cellulosefabrik. |
|
|
Også håndverkerne var tallrike - rundt regnet 90 personer livnærte seg ved håndverk av et eller annet slag. Vi finner bakere, malere, skomakere, skreddere, smeder, snekkere og tømmermenn, et par murere og slakter, samt en bokbinder, en blikkenslager, en dreier, en farver og en hjulmaker. De fleste drev i det små for seg selv, kanskje med en svenn eller to, men enkelte satset stort. Det gjaldt for eksempel snekker Nils Olsen, som drev en møbelfabrikk med flere ansatte, og skredder Godberg Larsen, som hadde faste kunder i Kristiania. Blant bakerne var det Gunder Nilsen som drev størst. Han drev også gårdsbruk og hadde egen mølle, så råvarene ordnet han selv. Ifølge Nils Johnsen var han "specialist paa honningkakernes omraade". |
 |
| Thoresens hotell og landhandel. |
 |
| Vestfossen Meieri og Innkjøpslag. |
|
Håndverkerne satte sitt preg på bybildet, og det samme gjorde i høy grad de mange landhandlerne. Borterst i Storgata drev Kristen Halvorseth en stor forretning i en nyoppført, staselig murbygning. Rett overfor lå Nils Ellingsens landhandel. Der banken hadde sine lokaler drev Jul. Spæren sin kolonial og ved siden av drev Erik Forberg kolonial og Johan Nilsen slakterforretning i samme bygning. Der bensinstasjonen ligger nå, drev enken Karen Thoresen kolonial, samt privat hotell og skysstasjon, og der Prix holder til i våre dager, drev dengang kjøpmann L.G. Nedberg. I Storgata hadde også Vestfossen Meieri sitt utsalg, der Kiwi ligger nå. På motsatt side av gata, der dagens legekontor ligger, lå en stor trebygning. Den ble gjerne kalt Saasen-gården, etter en av stedets første kjøpmenn, A.E.Saasen som startet opp her på 1860-tallet. I seinere tider huste den i tur og orden kjøpmennene Spæren og Nedberg, før den ble kjøpt av Vestfos Cellulosefabrik. Men i året 1900 var det Julie og Regine Rolfsen som holdt til her med sin moteforretning. I tillegg til alt dette, hadde Karen Olsdatter en liten slakterforretning i Støabakken, mens Ingeborg Olsen drev litt handel med melk og brød. Her drev også Mathilde Pedersen et lite hotell, der Lina Jakobsen hadde utsalg av bakervarer. På motsatt side av fossen, var det adskillig mindre handelsvirksomhet. Men Magnus C. Spæren drev et stort landhandleri i krysset mellom Storgata og Fabrikkgata. Til sammen var langt bortimot 30 personer sysselsatt med handelsvirksomhet av forskjellig slag. |
|
Utenfor sentrum finner vi derimot ingen landhandlere, og svært få håndverkere. De små dagligvareforretningene ute på landsbygda tilhører en seinere periode, da folk i større grad hadde begynt å bosette seg utenfor selve sentrum. For hundre år siden bodde det omkring 550 mennesker i selve sentrum, 319 i Røkeberg skolekrets, 268 i Lunde krets og bare omkring 130 i området mellom Fossesholm og Såsen/Stevning. Det sistnevnte området hørte til Vestfossen skolekrets. |
|
Når vi har nevnt jordbrukere, arbeidere, håndverkere og handelsmenn - husmødre og barn iberegnet - er omtrent 95% av befolkningen nevnt. Det gjenstår bare en liten gruppe av offentlige og private funksjonærer, leger og lærere, samt dem som ikke var arbeidsføre på grunn av sykdom eller alderdom. Til den første gruppen hører en håndfull ansatte ved jernbanen, samt ingeniører og kontorister ved de forskjellige industrianleggene. Men noen stor administrasjon var det ikke snakk om - selv den største, Vestfos Cellulosefabrik, hadde kun to ansatte på kontoret: bestyrer Johan Fr. Scheen og sønnen Kristian, som var kontorist. De fire skolebestyrerne, Bang, Sørsdal, Gudbrandsen og Knudsen, har vi alt nevnt. I tillegg til dem var det bare to lærere til i folkeskolen - Peder Alme ved kretsskolen og Inga Knudsen ved bruksskolen. Dessuten fantes det en privat middelskole, visstnok med 34 elever - 27 gutter og 7 jenter. Bestyrer var Harald Vig, mens Barbara Johnsen og Marie Linaae var ansatt som lærerinner. |
|
Til slutt står vi igjen med en gruppe på drøyt 130 mennesker som ikke hadde noe arbeid. Flertallet av dem var eldre, fra 70 år og oppover, men vi finner også eksempler på syke, "sindsvage" og foreldreløse barn - med andre ord de fattige i samfunnet. Nå var det likevel bare omtrent en tredjedel av disse som fikk understøttelse av fattigvesenet. Nesten like mange levde av egne sparepenger, mens flertallet bodde hos familien og ble understøttet av den. I Vestfossen sentrum var det for eksempel bare 6 personer på mer enn 70 som fikk fattigunderstøttelse, mens hele 39 stykker bodde hos barn eller andre slektninger. |
|
Så kan vi helt til slutt nevne Vestfossens eneste pensjonist for hundre år siden. Det var den pensjonerte stasjonsbetjent Brede Ruud, bosatt i hus nr.87 i Jernbanegata, der Poortmans møbelforretning ligger i dag. |
| |
 |
| Våronn på gården Arneberg. I bakgrunnen ser vi Fredfoss Uldvarefabrikk. |
|
|
|