Litt om Vestfossen og Vestfosselva :
Elva, fossen og tettstedet

Vestfos Cellulosefabrik på 1860-tallet.
 
Industristed med lang historie
Den første kjente bosetningen rundt Holmefoss (det eldre navnet på Vestfossen) er de to gårdene Foss og Fåsen, som lå på hver sin side av fossen, antagelig så langt tilbake som eldre jernalder (500 f.Kr.-600 f.Kr.).  I høymiddelalderen hadde begge disse gårdene møller og kverner i fossen, og det samme hadde de to storgårdene Berg (adelssete) og Sem kongsgård.  Dessuten må fossen ha vært et viktig knutepunkt i tømmertrafikken fra Eikern (landets eldste bevarte tømmerkontrakt ble inngått mellom bonden Lodin på Holte og en kjøpmann i Tønsberg i 1340) - ned Holmefoss har tømmeret sannsynligvis blitt fløtet i renner.  Det er naturlig å tenke seg at det kan ha ligget boplasser i tilknytning til slik virksomhet, uten at vi vet noe om alderen på en slik bebyggelse.
Sagene i Vestfossen, slik de ble framstilt av Erik Gustaf Tunmarck på Fossesholm-tapetene i 1763.
En ny tid kom med vannsagene omkring år 1500, og Holmefoss fikk raskt en posisjon som det viktigste sagbruksstedet i Drammensvassdraget, dominert av de mektige eierne av Foss og Sem (slektene Litle og Lange).  Samtidig ble stedet en viktig brikke i kongemaktens forsøk på å etablere bergverksdrift i Norge.  Alt omkring 1520 nevnes gruva "Ekersberg", og i 1602 anla Christian IV "Det egerske bergverk" med smeltehytte i Vestfossen.  Her ble det første sølvet fra Kongsberg smeltet drøyt 20 år seinere.  Snart ble kongens bergverk flyttet dit, og smeltehytta i Vestfossen ble omgjort til en stangjernshammer. 
Tidlig på 1600-tallet blir også navnet "Vestfossen" tatt i bruk, omtrent samtidig som gården Foss døpes om til Fossesholm.  I tillegg til å ha et viktig sagbruk, blir stedet nå knutepunkt i transporten mellom Drammen og Kongsberg.  Varene gikk i stor grad med båt opp Drammenselva og Vestfosselva til Støa rett nedenfor Vestfossen.  Herfra ble de enten fraktet landeveien, eller de ble lastet om i nye båter og fraktet videre på Vestfosselva og Fiskumvannet til Rudstøa på Fiskum.
Med grunnleggelsen av Eidsfos jernverk i 1697 økte transporten langs denne vannveien i omfang.  Råstoff ble transportert fra gruver i nærheten av Vestfossen (Såsen, Besseberg, Røkeberg), mens ferdige produkter ble fraktet motsatt vei og videre til utskipningshavnen i Drammen.  Forfatteren Mauritz Hansen, som besøkte Vestfossen på 1830-tallet, skildret både disse fartøyene og av tømmerflåtene som ved hjelp av gaffelseil tok seg fram over Eikern:
  Imidlertid er en stor, hvidgul Flade fremgleden paa Vandsletten.  Et par store Buske vaje paa den forreste Del af den flytende Ø.  De skulle opfange Vinden og bringe Tømmerflaaden frem.  Paa Midten hæver sig dog en Mast med et stort Gaffelsejl; det trækker vel bedre, tænker jeg.  Ubekymrede ligge et Par Karle paa Flaaden og sove.  Nu har den naaet Elven; Sejlet strammes ikke mer, Buskene optage ingen Luftstrøm.  Op da, I to dovne Karle!  Det gjelder om at bruge Aarene.  Men de ankre og vade i Land.  Jeg spurgte om Aarsagen.  ”Jo”, svarede man mig; ”de kunne ikke passere Flodsengen endnu; thi Cappelens Malmjakt kommer op efter Elven og skal først forbi.”  Virkelig, der kommer det tunge, kluntede, paddeformede Floduhyre, og jeg, som desværre mer beherskes af Indtrykket, end jeg behersker dette ved Forstanden, jeg troede i min Enfoldighed, at denne Jagt var støbt af Malm.  Siden fik jeg Vished om, at den er af Furutræ, men optager Jernmalmen i sit trofaste Skjød og bringer den op igjennem Elven, Fiskumvandet og Ekernsøen til Ejdsfos.  
     
Seinere ble disse seiljaktene degradert i slepeprammer og erstattet av dampbåter - først "Ekern" og seinere "Stadshauptmand Schwartz".
I løpet av 1800-tallet satte industrien i stadig større grad sitt preg på Vestfossen.  Det startet på mange måter med Hans Nielsen Hauges papirmølle som ble anlagt ved Hedenstad like utenfor Vestfossen i 1802.  Seinere kom også ny industri i sentrum, blant annet spikerhammer, spinneri, veveri og bryggeri.  Dessuten ble forbudet mot å drive handel utenfor byene opphevet, og en rekke landhandlerier ble etablert fra midten av århundret og utover.  I 1872 kom jernbanen og forenklet varetransporten, som til da stort sett hadde blitt besørget med robåter av såkalte "røierter". 
Vestfossen, før den store bybrannen i 1880.
I 1880 brant for øvrig størstedelen av bebyggelsen i Vestfossen, og over 700 mennesker ble husløse.  Store deler av den gamle industrien (stangsjernshammeren, spikerhammeren, spinneriet og veveriet) gikk også med i brannen og ble aldri bygget opp igjen.  Størstedelen av bebyggelsen i Vestfossen sentrum i dag skriver seg fra perioden rett etter 1880, men det finnes også eksempler på eldre hus, blant annet på Fosshaugen, samt det lille "Madseberget" i Jernbanegata.
Til tross for en mangfoldig småindustri, var det vannsagene som dominerte i Vestfossen fram til 1860.  Da mistet imidlertid de gamle kvantumssagene sine monopolrettigheter, og det ble tillatt å anlegge dampsager i byene.  Resultatet var at vannsagene raskt ble utkonkurrert og erstattet av en moderne treforedlingsindustri. 
Omkring 1870 ble det oppført to små tresliperier i Vestfossen, og i 1886 ble Vestfos Cellulosefabrik anlagt.  Den ble utvidet med en egen papirfabrikk i 1912 og utviklet seg raskt til en hjørnesteinsbedrift, med over 300 ansatte.  I tillegg vokste det fram en ny småindustri, med meieri, dampsager, mekaniske verksteder og trevareindustri.  Dessuten ble Fredfos Uldvarefabrik anlagt på tuftene etter haugianernes papirfabrikk på Hedenstad.
Fram til 1970 var Vestfossen et typisk industristed.  Dette året stanset imidlertid Cellulose-og papirfabrikken, og stedet har siden vært dominert av småindustri og servicebedrifter, samtidig som en stor del av innbyggerne er blitt dagpendlere. 
 
Vestfosselva
Årsaken til at industristedet Vestfossen vokste fram nettopp der det gjorde, er ikke vanskelig å få øye på. Som en rød tråd gjennom hele historien går elva og fossen. Det var fossen som dreiv møllehjul og sagbruk og som seinere skaffet elektrisk kraft til cellulosefabrikken. Elva var en viktig transportåre. På den ble det fraktet varer som skulle fra Drammen til magasinet ved Kongsberg Sølvverk, og fra skogene langs Eikern ble det fraktet tømmer til sagene ved Vestfossen og seinere til Fabrikken. Også Vestfosselva har en spennende historie
Hølen i Vestfosselva.
Rett ovenfor fossen finner vi Hølen, tidligere mye brukt som skøytebane om vinteren, når isen var sterk nok.  På sørsiden har vi bygningene etter det gamle Ekers bryggeri, som seinere var trevarefabrikk og nå brukes av Kristensen Stålvare.  På motsatt side lå tidligere Ekers dampsag.  Lenger ned hadde Vestfos Cellulosefabrik sidespor fra jernbanen til fabrikken.  I forrige århundre lå Eidsfos verks brygge i dette området.
Like utenfor Vestfossen passeres Fossesholm og deretter området "Island".  Det finnes mange forklaringer på opprinnelsen til dette navnet, men mest sannsynlig er det fordi det var her trafikken forlot landeveien vinterstid og fortsatte over isen til Fiskum eller Eidsfos.  Her passerte blant annet kramkarer på vei fra Drammensmarken til Kongsbergmarken, og de begynte etterhvert å holde endags-marken på Island.  Det ble opphavet til det seinere Vestfossenmarken, som opprinnelig ble holdt i februar, rett før Kongsbergmarken.
Et stykke lenger ut ruver den gamle storgården Petraborg i terrenget.  Den ble oppført omkring 1802, da eieren av Fossesholm, Niels Otto Omsted, giftet seg med datteren av eieren på Eidsfos verk, Petronelle Juell vonCappelen.  Gården ble bygget til og oppkalt etter bruden, som imidlertid døde kort tid etter.  Det var her Mauritz Hansen bodde i 1834, og han gir en levende beskrivelse av omgivelsene:
Maurits Christopher Hansen (1794-1842)
 
  Jeg skriver Dig dette Brev til fra Paradis, min Ven, og jeg ønskede at kunne henlægge paa papiret, om det saa var Skyggen selv af dette Paradis.  Alle beskrivelser ere matte; med et eneste ”dejligt!” kommer man længere, - og en Interjektion er den reneste, sandeste, men desværre utydeligste Betegnelse for vore Følelser.  O kom dog selv, kom selv og se!  
  Nu er der intet, fast intet tilbage af den smukke Have.  Et kaalbed, omringet af Rosa centifolia i en uordentlig Hæk , en vild Lund af gamle og unge Kirsebærtrær, nogle Hasler, en gruppe Jasminbuske, der giver Formodning om et Lysthus.  Lige for Havestuen staar i en uskjøn Busk Tanacetum vulgare; Buskadser af Ribs og Stikkelsbær kjæmpe med en Underskov af Ptetris og Carduus. – Saaledes nu!  
  To Fiskerbaade gynge sig i nogen Afstand fra hinanden her lige ned for mig.  Garnet er udspændt, og Fisken jages ind i det ved visse dertil indrettede Spær.  Lidt længere imod Fiskumvandet holder en Baad stille i det tætte Siv; der stanges med Aal.  Menneskene i disse Baade ere ikke som andesteds her i Landet, saaledes som Fiskerne ved Fjordene, Bønderne i Dalstrøgerne; de ere glade, Du, som Franskmænd, højrøstede som Tydskere og syngende som Italienere.  Deres Dont er dem let; den er dem ikke ubehagelig; den morer dem endogsaa.  Se der en velbemandet Baad fra Vestfossen!  Kvinder sidde i Midten og fjase med de to Roende.  Følgen er, at Turen bliver overmade langvarig, men ogsaa overmaade fornøjelig.  Helt langsomt arbejder sig op ad Strømmen en hvidbuget Baad, hvis Skrog sænker sig dybt under Vandets Niveau.  Denne er ladet med henved tyve Tønder Korn i Sække.  Det er korn fra Drammen, som siden kjøres over Fjeldryggen til Kongsbergs Magasin.  En bredskuldret Karl, hvis Aarepar knagende bøjer sig i Vandfladen, har Plads paa Midttoften.  Han taler til de magelige Fiskere og spotter deres uheldige Dræt; de svare ham leende og gjengjelde hans Vittigheder.  
  Det begynder at blæse noget; men i Elven mærkes ikke stort dertil, fordi den høje Strand stemmer sig skjærmende op imod Luftstrømningen.  Udenfor derimot paa Fiskumvandet hule sig ordentlig Bølgerne og kaste det hvide Skum hen for sig.  To Sejlbaade stikke du fra Rudstøen.  De have god Bør.  Mon de føre nogen af mine Venner herhid?   
  Saa befolket er mit Tableau, der endnu oplives af Faareflokken, som har banet sig Vej i den grønne Ager, af en Flok Kjør, som svømmer over til min danske Odde, og af to Vildgjæs, som dukkende gjekke Jægeren, der fra Stranden retter sit Mordinstrument imod dem.  Aftensolen synker imidlertid bag den høje Aas; Sky-Maleriernes Mangfoldighed i Skikkelse og Kolorit drager Øjet op fra Elv og Sø og Strand.  Himmelen er skjønnere end Jorden!  
Slik fortonte altså Vestfosselva seg på 1830-tallet, sett med en nasjonalromantikers øyne.   Der fant han inspirasjon, mannen som skapte ”den nasjonale fortelling” og regnes som en av de viktigste forløperne for Bjørnstjerne Bjørnson og hans bondefortellinger. 
På vei mot Fiskumvannet passerer vi videre boligfeltene Furua og Stevning, som begge har sitt utspring i husmannsplasser under Fossesholm.  Ved innseilingen til Fiskumvannet ligger Flesakertangen, der Stadshauptmand Schwartz hadde sin brygge, og der jernbanen hadde stoppested.  Slik kunne publikum fra Drammen og Kristiania gå direkte fra toget til dampbåten, og fra Eidsfos gikk turen videre med jernbane igjen til Tønsberg, mens ferden tilbake langs kysten igjen gikk med dampbåt - en rundtur det ble reklamert mye for!
Stadshauptmand Schwartz ved Flesaker brygge.

 
30.08.2003

Tekst: Bent Ek