 |
| Vestfossen kraftstasjon, med papirfabrikken til venstre og cellulosefabrikken til høyre. |
|
|
Mye er blitt sagt og skrevet om elektrisiteten i Vestfossen. Den gamle bygdebokforfatteren Nils Johnsen skal ha det til at Vestfossen fikk elektrisk lys omtrent samtidig med at landets første elektrisitetsverk ble startet opp i Skien. På sett og vis har han rett, siden Vestfos Cellulosefabrik hadde elektrisk lys så å si fra starten i 1886. Men i 20 år begrenset dette seg til lys i egen fabrikk og på tomtene. Det var verken elektrisk lys i gatene eller i de par hundre hjem som den gangen utgjorde tettstedet Vestfossen. Først i 1910 begynte det å skje saker og ting, etter at Ekers Træsliberi var blitt nedlagt, og Vestfos Cellulosefabrik kjøpte opp tomtene med tanke på framtidige utvidelser. |
|
Cellulosetørkemaskiner og elektrisk lokomotiv |
Det kunne være nærliggende å tro at Vestfos kjøpte dette området med tanke på den papirfabrikken som ble bygd bare 4-5 år seinere. Men hvis en leser de gamle direksjonsprotokollene, er det tydelig at det ikke eksisterte noen som helst planer om papirproduksjon i Vestfossen så tidlig som i 1907. Det skrives bare om mulige utvidelse av cellulosefabrikken, men først når avsetningsforholdene ble bedre. I første omgang nøyde en seg med å bygge et nytt verksted (som stadig står i enden av fabrikkbygningene) og en liten kraftstasjon. Den må ha blitt bygd i løpet av 1907, for i desember snakket ingeniør Lied om "Ønskeligheden af at kunne drive vore Tørkemaskiner med elektrisk Kraft, hvorved antages at spare 40 øre pr Ton i Kul. Med den nye Turbine som er indlagt paa Swensens Side for elektrisk Lys har vi de fornødne ca.200 heste....". Dette stemmer godt med en udatert tegning som finnes i e-verkets arkiv, som viser en ganske liten kraftstasjon med fire generatorer, der den største produserte 200 hk med 230 volts spenning. De tre minste hadde en ytelse på henholdsvis 95 hk, 39 hk og 35 hk. Det bekreftes også av et kart som er datert juli 1907, der en av bygningene er merket "Fyrhus, der nu ombygges til elektrisk Lysstation". Dette må kunne kalles den første egentlige «kraftstasjon» på Øvre Eiker. |
Samtidig er det klart at fabrikken også produserte elektrisk kraft ved hjelp av hjelp av dampturbiner. To år seinere, i 1909, kjøpte nemlig selskapet inn et elektrisk lokomotiv som skulle besørge transporten på det nyanlagte sidesporet mellom jernbanestasjonen og lagerbygningene på Kubberud. Det viste seg nemlig at det ville koste 89.220 kroner å anskaffe en ny turbin til denne driften, mens det bare ville komme på 48.700 kroner å få levert denne kraften fra «den gamle dampturbin», og direksjonen mente at en absolutt måtte holde seg til det rimeligste alternativet. Dermed er det klart at Vestfos i 1909 produserte elektrisk kraft i relativt store mengder både ved hjelp av vannturbiner og dampturbiner, og at det var dampkraften som produserte elektrisiteten som drev det kjøretøyet som i dag er kjent som "Trikken" eller "Maskin". Men protokollene gir ikke noe svar på hvilket av disse to navnene som er det opprinnelige - direktørene og ingeniørene omtalte det bare som "Lokomotivet". Derimot får vi svar på nøyaktig når det ble satt i drift. På et direksjonsmøte den 17.november samme år ble følgende linjer ført inn i protokollen: «Lied havde telefonert at Lokomotivet var prøvekjørt igaaraftes og idag og viste sig bra.» |
 |
| Kjært barn har mange navn. Det elektriske lokomotivet var ogsåkjent som "Trikken" eller "Maskin". |
|
|
Da lyset kom til Vestfossen |
På dette tidspunktet må det ha vært en nærliggende tanke at fabrikken også kunne levere lys og kraft utenfor fabrikkområdet. Et morsomt dokument i Vassdragsvesenets arkiver forteller ganske detaljert om hvordan dette skjedde: "Kjøbmand Dæhlin gik sommeren 1910 til fabrikkens bestyrer Lied, og spurte om han ikke kunde faa elektrisk lys til sin eiendom. Lied var villig hertil, hvis alle gaardeiere (Fabrikkens arbeidere) vilde tegne sig som abonnenter. Efterat dette var gjort, fik arbeiderne mundtlig tilsagn om at faa lys, samtidig bad Lied om at faa tilladelse til at lægge de nødvendige lysledninger i Vestfossens gater. Repræsentantene for Vestfossens bygningsvesen avholdt derefter møte den 24.august 1910, hvor de foredroges: Mundtlig andragenmde fra Cellulosefabrikkens bestyrer i anlednig et andragende fra endel huseiere, om tilladelse til at anbringe lysledningsstolper i Bygningskommunens gater til fremførelse av elektricitet til lys og muligens kraft til Byens indvaanere.» |
Det ble straks nedsatt en komité, som besto av J.Bjerknes, elektriker Foss og kjøpmann Dæhlin. Den viste seg å være i aller høyeste grad hurtigarbeidende. Den ble nedsatt på mandag, og alt på onsdag samme uke hadde de møte med ingeniør Lied og fikk saken i orden. Vestfos var villig til å levere til samme priser som Drammens e-verk, til gatelys, privat lys og elektriske motorer - spesielt slaktere og gårdbrukere ble nevnt som potensielle kunder. Bygningskommunen bestemte seg for å sette opp 31 gatelykter á 65 watt. Til sammen var det alt blitt tegnet abonnementer for 2500 kroner, og dessuten regnet en det som sikkert at NSB ville tegne seg for minst 350 kroner. Direksjonen mente at dette «maatte blive en saa lønnende Anbringelse at man mente man maatte bestemme sig for straks at gaa igang med dette Anlæg.» Dermed fikk innbyggerne i Vestfossen elektrisk lys som de første på Eiker, noen måneder før det bygningskommunale lysanlegget i Mjøndalen ble satt i drift. |
|
Paprifabrikk? Det vilde jo ikke koste noget at forsøge |
I årene rett etter unionsoppløsningen ble det bygd en lang rekke papirfabrikker langs Drammensvassdraget, både nye fabrikker og som utvidelse av eldre tresliperier og cellulosefabrikker. Ledelsen i Vestfos var heller ikke helt fremmede for denne tanken, for sommeren 1907 konkluderte direktørene med at "en Papirfabrik vil bli en for stor affære". Deretter gikk en i gang med å installere en ny tørkemaskin for cellulosen. Problemet var bare at markedet var slapt, og det var vanskelig å få solgt all cellulosen. Tanken på å produsere papir selv dukket derfor opp igjen etter et par år, men i første omgang som et rent eksperiment: "Lied omtalte at han vilde gjøre et Forsøg med at lave Papir paa den gamle Tørkemaskine af de lavere Kvaliteter. Han kunde imidlertid intet sige med Hensyn til Muligheden heraf uden for store Paakostninger, men det vilde jo ikke koste noget at forsøge." |
 |
| Fram til 1907 lå Ekers Træsliberi der papirfabrikken og kraftstasjonen ble bygd. |
|
Det var i oktober 1909, og det er ikke mer snakk om saken før i juli året etter, da det blir nevnt i en bisetning at "Herr Lied foreviste ogsaa endel Planer for Indsætning af en Papirmaskine til Oparbeidelse til Pakpapir af al Affaldscellulosen, baade den man nu faa og den man vilde faa ved at koge til Cellulose, Barkeflisen og Kvisten som nu kun bruges som Brendsel." Da kjøpmann Dæhlin tok initiativ til det lokale lysanlegg, var det altså fortsatt bare snakk om å produsere simpelt innpakningspapir av cellulose som holdt så dårlig kvalitet at den ikke var salgbar. Det eksisterte ingen planer for den kraftstasjonen og den papirfabrikken som skulle stå ferdig et par år seinere. |
| Det var først i desember 1910 at ingeniør Lied la fram planer for "en eventuel Papirfabrik med 2 Maskiner". Da begynte ballen å rulle. Disponent Henry Melhuus ble brukt som sakkyndig konsulent og mente at planene var riktige og at tomten ville være ideell for en papirfabrikk. Banken ga lån på nesten en halv million, og i mars 1911 tok generalforsamlingen beslutningen om å sette i gang. |
Sogneprest Bull sendte en takkeskrivelse angående beslutningen, og utover sommeren strømmet det til anleggsarbeidere fra fjern og nær. Det ble bestemt å utvide kraftstasjonen slik at papirfabrikken kunne drives med elektrisitet, og det ble kjøpt inn to papirmaskiner fra firmaet Füllner i Tyskland - en finpapirmaskin og en tissuemaskin. Monteringen startet i juni, og 29.september ble det første papiret produsert på maskin no.1. Maskin no.2 - seinere kjent som "Gullhøna" - ble satt i drift i desember. Utstyret til kraftstasjonen ble levert fra AEG og besto av to trefasegeneratorer på 500 kVA med hver sin 600 hk vannturbin. Spenningen var på 500 volt, og kraften ble ført i jordkabler inn i fabrikken - en til cellulosefabrikken og to til den nye papirfabrikken. |
 |
| Papirfabrikken under bygging. |
|
|
Kraft fra Ullernbekken |
Byggingen av den nye kraftstasjonen ser ikke ut til å ha hatt noen som helst betydning for strømleveransen til innbyggerne i Vestfossen. Det fortsatte som før, og fabrikken hadde ikke kapasitet til å øke leveransene. Men også småindustrien var i vekst og hadde behov for kraft. Eker dampsag & høvleri ønsket å legge om fra damp til elektrisk drift, Nils Olsens snekkerverksted hadde behov for elektriske motorer, og Vestfossen Trævarefabrik var en helt ny bedrift som hadde planer om å etablere seg i deler av den gamle Bryggerigården fra årsskiftet 1913/1914. Ingen av disse fikk kjøpt kraft fra Vestfos Cellulosefabriks nye kraftstasjon, som knapt nok greide å dekke bedriftens eget behov, og det kommunale Elverket sto ikke ferdig før om 2-3 år. Dermed henvendte de små industribedriftene seg til Haugsund elektricitetsverk, som hadde satt i gang sin kraftstasjon ved Ullernbekken i 1912 og leverte kraft til blant annet Fredfoss Uldvarefabrikk og private abonnenter i Hokksund, på Vølstadsida og på Røkeberg. I november 1913 søkte om utvidet konsesjon for "en høispændt avgreningsledning fra gaarden Smørgrav til Vestfossen med endepunkt ved Eker bryggeri. I Vestfossen tænkes opført en transformatorstation for det stedlige behov av lavspændt strøm. [...] Naar nærværende andragende fremkommer har dette si grund i, at der foreligger direkte anmodning om at indsende dette andragende om at faa kraft levert snarest mulig i Vestfossen fra forbrukere, som ønsker ca.20-35hk og som ikke ad anden vei for tiden kan skaffe sig kraft til sine bedrifter.» |
 |
| Papirfabrikken ble satt i drift i 1912. |
|
Det ble presisert at kundene ønsket kraften alt fra nyttår, men så raskt gikk det ikke. Mens Elektricitetstilsynet var positive, frarådet Øvre Eiker kommune bestemt å gi konsesjon, og Elektricitetskommissionen var sterk i tvil, men valgte til slutt å støtte andragendet. Det fant både kommunestyret og det kommunale elektricitetsverk «oppsiktsvekkende», siden den kommunale e-verket også hadde fått konsesjon på utbygging i Vestfossen-området, og en forutsatte at alle nye abonnenter skulle knyttes til det. Departementet opprettholdt imidlertid beslutningen om å gi konsesjonen, til tross for kommunens protester. Det endte med at konsesjon ble gitt, men med innløsningsrett for det kommunale e-verket. Det skjedde i november 1914, etter et år med korrespondanse fram og tilbake, samt hissige debattinnlegg i avisene. Men småindustrien i Vestfossen fikk da kraft til slutt - selv om mye er uklart med hensyn til når og hvordan dette ble gjennomført. |
|
Det kommunale elverket overtar Vestfossen |
Helt fra Øvre Eiker kommunale elektricitetsverk kom i gang i desember 1915 hadde det som mål å forsyne hele bygda med elektrisk kraft - inkludert Vestfossen sentrum. Våren 1917 hadde en kommet så langt at det var satt opp en kontrakt som fastsatte kjøpesummen til 30.000 kroner - den ligger i e-verkets arkiv, men ble aldri undertegnet. Forhandlingene strandet i siste øyeblikk på motstand fra Vestfossen bygningskommune, fordi Øvre Eiker ikke ville garantere at de kunne levere like billig strøm som Vestfos hadde gjort hittil. Dermed gikk det enda sju år før Vestfossen kom med i det kommunale nettet. Vestfos Cellulosefabrik hadde nok i lengre tid lidd av mangel på kraft, men det var først da fylkeskraften kom at det var mulig å gjøre noe med dette. Til tross for at de dårlige tidene for lengst hadde rammet treforedlingsbransjen, ønsket Vestfos stadig å kjøpe så mye som 350kW av ØEKE. Dette ga støtet til byggingen av verkets første 20 kV linje, fra Buskeruds nye stasjon på Sundmoen til Vestfos, der kraften ble nedtransformert til 5 kV på bedriftens trafo. Den sto ferdig i 1923, og samtidig overtok Øvre Eiker kommunale e-verk det ledningsnettet som Vestfos hadde bygd opp lokalt. Det skjedde den 1.mars 1923. |
Denne ordningen vakte imidlertid ingen begeistring blant vestfossingene, som hadde fått billig strøm fra fabrikken helt siden 1910 for en pris på 145 kr/kW. Nå forlangte det kommunale e-verket 300 kr/kW, og da hjalp det lite at en kunne tilby både mer kraft og høyere spenning. I kommunestyret tok tidligere varaordfører Borger Kristoffersen opp muligheten for at bygningskommunen kunne leie kraft av kommunen samlet og dermed oppnå en kvantumsrabatt, mot at bygningskommunen på nytt overtok driften av det lokale lavspentnettet. Det vant han ingen som helst gehør for blant de andre kommunepolitikerne. Likevel valgte vestfossingene å forespørre Buskerud Fylkeskraftverk om det var mulig å få ta ut 90 à 100 kW fra den nye trafoen som var planlagt like ved Vestfossen. Det ble blankt avvist, siden det var bestemt på høyeste hold at fylkeskraftverkene bare skulle ha de kommunale kraftverkene som kunder. Men heller ikke dette fikk vestfossingene til å gi opp. De brakte saken inn for departementet, og engasjerte samtidig Eduard Werners Magasin i Drammen til å utrede saken. Derfra kom det et forslag om å bygge ut et lavspentnett med utgangspunkt i en transformator ved Torberg, som kunne knyttes til Drammen Elektricitetsverks Labro-ledning. Dette ble imidlertid avslått av departementet i oktober 1924. Dermed var det satt en definitiv bom for vestfossingenes planer om å få sitt eget elektrisitetsverk. |
 |
| Det kommunale elektrisitetsverkets transformatorkiosk i Storgata i Vestfossen. |
|
Saken sluttet imidlertid ikke der. Det var nemlig mange som tok saken i egne hender og rett og slett lot være å betale strømregningen. I 1924 var det hele 85 av 172 abonnenter som ikke betalt innen fristen, og dermed ble strømmen avstengt. Men da reagerte formannen i brannstyret og varslet Norges Brandkasse om at mange hadde begynt å bruke mer brannfarlig belysning . Brannkassen skrev til e-verket og forlangte at «lyset uten ophold må bli påsatt igjen». E-verket nektet imidlertid og mente at det måtte være en sak mellom den enkelte husstand og forsikringsselskapet. Og etter hvert fant innbyggerne i Vestfossen seg i å betale like mye for strømmen som folk gjorde i resten av kommunen. |
 |
| Interiør fra Gamle Vestfossen Kraftstasjon, som i dag er museum. |
|
