Vestfos Cellulosefabrik :
Eksperimentet som førte storindustrien til Eiker

Flyfoto av Vestfossen med Cellulose-og papirfabrikken på 1950-tallet.
 
Det var i 1880-åra at treforedlingsindustrien for alvor etablerte seg som den store næringen i Drammensvassdraget.  Det var i denne perioden at de større trelasthandlerne kastet seg ut i bransjen, og de fleste av dem valgte å satse på små, mekaniske tresliperier, slik som Hellefos.  Samtidig får vi de første fabrikkene som produserte cellulose, d.v.s. kjemisk tremasse.
Celluloseindustrien var fortsatt på eksperimentstadiet.  Riktignok var det gjort flere forsøk på å produsere såkalt "sulfat-cellulose" her i landet, men alle hadde store problemer og bare noen få (bl.a. Moss Cellulosefabrik) overlevde.  Den andre hovedtypen, "sulfitt-cellulose" var det bare gjort ett eneste forsøk med i Norge, nemlig Vadrette ved Skien, og det endte med en dundrende konkurs.  Slik var situasjonen da Wilhelm Melhuus og Anton Løvstad besluttet å anlegge Vestfos Cellulosefabrik våren 1886.
Det ser ut til at rittmester Melhuus var den som tok initiativet.  Han tilhørte en av de store trelasthandels-familiene i Drammen og hadde arvet flere industribedrifter, bl.a. Krogstad Spigerfabrik, og han hadde vært borti treforedlingsbransjen som storaksjonær i Embretsfos på Modum.  En periode var han en av de største eksportørene i distriktet, men han var en av de mange som gikk med i det store konkursskredet i Drammen i 1879.  Vestfos skulle bli hans "come-back", men han kunne ikke personlig reise nok kapital til å sette planene ut i live.  Derimot hadde han forretnings-forbindelser i hovedstaden, og dermed ble det en gruppe av Kristiania-grosserere som kom til å finansiere Vestfos Cellulosefabrik.
Wilhelm Melhuus.
Den tekniske siden ble overlatt til ingeniør Anton Løvstad, mannen bak fiaskoen ved Vadrette.  Løvstad hadde ikke vært helt heldig ved fabrikken i Skien: "alting gikk bra undtagen kogningen - massen blev nærmest en brun grøt".  Løvstad fortsatte imidlertid å eksperimentere, og et par år seinere tok han patent på en ny metode, som altså skulle utprøves i Vestfossen.
Startfasen var langt ifra problemfri.  Kvaliteten på den ferdige massen varierte sterkt, turbinene frøs i sprengkulden, hollenderne og sorterapparatet fungerte ikke som de skulle, elevatorene streiket og de ansatte nektet å arbeide i romjulen. 
Opprullingspartiet på PM II - papirmaskinen som produserte såkalt "tissue papir".
Til tross for mange problemer, vokste Vestfos Cellulosefabrik i løpet av noen år til en storbedrift.  Mens ingen av de eldre fabrikkanleggene på Eiker hadde sysselsatt mer enn 10-15 voksne menn, fikk Vestfos snart en arbeidsstyrke på rundt 100.  Perioden fram til 1.verdenskrig var preget av stadige utvidelser, ikke fordi bedriften gikk spesielt godt, men fordi det var nødvendig å "tenke stort" for å henge med i den beinharde konkurransen på verdensmarkedet.  Foss-sliperiet og brødrene Foss' sagbruk kjøpt opp, slik at cellulose-fabrikken kunne utvide, og i 1905 skjedde det samme med Ekers Træsliberi på motsatt side av elva.  Her ble papirfabrikken bygd i 1911-12, samt en ny kraftstasjon og et verksted - den gamle sagfogdgården ble tatt i bruk som kontorbygning. 
I mange tiår var Vestfos Cellulosefabrik en av de største arbeidsplassene på Eiker og en "hjørnesteinsbedrift" i Vestfossen.  Etterkrigstida var en gullalder for norsk treforedlingsindustri, men utover i 1960-åra ble konkurransen stadig skarpere, og det var nok et problem at mange norske bedrifter var svært små sammenliknet med konkurrentene.  Bransjen opplevde mange sammenslåinger - Vestfos fusjonerte med Greåker i 1967.  Driftsstansen i 1970 kom likevel som et sjokk på de fleste.  Papirproduksjonen kom riktignok igang igjen en kort periode i 1972-73 under A/S Vittingfos, men så var det slutt for godt.  I ettertid er det ikke vanskelig å se at dette bare var begynnelsen på en prosess som rammet de fleste treforedlingsbedriftene i Drammensvassdraget: Mange bukket under i konkurransen, mens de som overlevde ble istand til å utvide og møte konkurransen på verdensmarkedet.
 
Sortersalen på papirfabrikken.
 
30.08.1995

Tekst: Bent Ek