Vestfos Bruget
en kulturhistorisk møteplass
 
Kontakt oss:
bruget@eiker.org
 
Utstillingen 2004:
Fra pergament til PC
 
Utstillingen 2003:
For full musikk
 
Utstillingen 2002:
Under arbeider-
bevegelsens faner
 
Åpningsutstillingen
august 2001
   
Mimrestund:
Seksti år siden mai femogførr
 
Søndag 8. mai var noen mennesker samlet på Vestfos Bruget for å samtale om hva vi husket fra frigjøringsdagen. Vi som var gamle nok til å huske noe, var i aldersgruppa 64 – 75, d.v.s. at vi var mellom fire og femten år da freden ”brøt løs”.
Samtalene dreide seg også om hva vi husket fra selve krigen, men minnene om krig og fred gikk nok i ett for oss som var barn den gangen. Det var stor enighet om at flaggene begynte å dukke opp på flaggstengene allerede 7. mai om kvelden både i Hokksund og Vestfossen, og flere husket været denne kvelden, det var varmt og vårlig med en disig kveldssol over Holtefjell. Været på 17. mai husket også alle, det var regnvær på formiddagen da barnetoget gikk, det barnetoget som nesten hvert menneske gikk i, enten de var barn eller voksne.

En dame som vokste opp i Røren-området husket nesten den første fredsdagen som litt skummel. Hun var på vei til Hokksund sammen med venninner, men ble jaget hjem av storebroren på sykkel med beskjed om at det kunne være farlig. Og det var klart, selv om hjemmefronten raskt var i gang med å overta makten, visste ingen hvilke ordre tyskerne hadde fått. Det var enorme troppekonsentrasjoner i Norge, ”Festung Norwegen”, og hvis soldatene hadde fått beskjed om å yte motstand i stedet for å overgi seg uten kamp, ville det lett kunne ha blitt grusomme og unødvendige kamper og tap av tusener av menneskeliv. Hun husket også hvordan de ventet og ventet på at faren til en av bestevenninnene skulle komme hjem fra Grini. Litt muntert ble det også da den samme damen fortalte at en dag stod tyskerne plutselig i døra på Røren-skolen og beordret alle elevene hjem. Dette var på vinteren, men skrekken for tyskerne var så sterk at hun løp på sokkelesten hjem, uten å ta på seg beksømstøvlene. 8-9 år var hun den gangen.
På Lerberg hørte de plutselig sang nede fra Hokksund, det var ”Ja, vi elsker”, sier en dame som vokste opp der. Moren, som tidligere hadde jobbet på telefonsentralen, ringte selvsagt dit for der visste de beskjed om det meste. Da de fikk greie på at det var fred, gikk de selvsagt ned til Hokksund sentrum og deltok i gleden. For denne vesle 10-årige jenta og foreldrene hennes var nok gleden noe blandet med sorg, for onkelen var medlem av Nasjonal Samling og han ble arrestert. Så det hun husker best fra fredsvåren, er at faren hennes måtte gjøre våronna på to gårder, både sin egen og brorens.
I Vestfossen ble flaggene heist allerede i 7. mai om kvelden. Ei jente som bodde på Haugen i Vestfossen som var 7 år i 1945, husker det fine kveldsværet da hun og moren gikk utover mot Island og kom ned i en gårdsplass der flagget var heist. Hun forteller at hun godt husker at dette var noe fantastisk og stort. En eller to dager seinere kom hun løpende hjem til moren og fortalte at ”de bandt fast en mann nedi gata”. ”Det skal ikke du se på ” sa moren og holdt henne hjemme. Da hadde de begynt å arrestere nazistene. Selv om hun var liten, husker hun godt alvoret i ting som skjedde. Faren som var gammel jeger, kunne lage patroner, og hun minnes en gang hun kom inn på kjøkkenet der faren satt og laget patroner som skulle innover til de som gjemte seg på skauen. ”Dette har ikke du sett” sa faren og så alvorlig på henne, og hun var klar over at dette hadde hun aldri sett og hun skjønte godt at dette ikke måtte fortelles til noen.
De som bodde utover landet, på gårdene, hadde nok ikke så stor føling med tyskerne til daglig. En mann fra ”Vørstasida” var 14 år under den store unntakstilstanden høsten 1944.
Han gikk på Fortsettelsesskolen som hadde lokale i den lille salen på Arbeideren i Hokksund og han hadde altså ganske lang skolevei. Tyskerne hadde okkupert stor-salen på Arbeideren og det var de jo for så vidt vant til, men en dag denne høsten fikk alle elevene plutselig beskjed om å komme seg hjem. Den første veisperringen møtte han på Hokksund bru, Soldaten så ham an og slapp ham i gjennom, men ved neste sperring, der veien fra Mølla kommer ned på riksveien, var en ny sperring og vaktposten der var en guttunge ikke stort eldre enn ham selv, antakelig rundt 16-17 år. Den unge soldaten var kanskje livredd for ikke å gjøre jobben sin eller han ville vise sin makt overfor en nesten jevnsaldring, men han ville ikke slippe gutten forbi. ”Det var ganske tøft å stå der med geværet pekende rett i magen på meg” fortalte mannen som kom seg hjem ved å snike seg langs gjerdet bak kirkegården, smette inn i skogen bak Eikertun og kom ned igjen ved Langebru. Men det sto en ny vaktpost ved brua over Vestfoss-elva. Han var imidlertid en voksen mann og gutten slapp forbi den tredje veisperringa og kom seg helskinnet hjem.
En mann fra Lundebakken i Vestfossen husker også unntakstilstanden godt. Det var maskingeværstilling rett nedenfor innkjørselen til huset hans og ovenfra kom det en mann på sykkel. Han var ikke helt som han skulle, og ble vettskremt ved synet av tyskerne og maskingeværene.. Han kastet fra seg sykkelen, løp opp innkjørselen og maskingeværene satte i gang med å skyte. Moren tok en guttunge under hver arm, de var 9 og 11 år gamle, og krabbet under skrivebordet med dem mens kulene pepret grunnmuren i huset. Faren hadde stått på uthusloftet og sett det hele. Mannen hadde løpt inn på trammen, men ombestemt seg og løp opp Hasslebrekka til gården Eik der han ble truffet i benet.
Ellers husker han at han ble sendt rundt på gårdene i nærheten med melkespann for å prøve å få kjøpt litt ekstra melk. ”Du får gå du som er så bleik og glåmen” sa broren som var større og kraftigere, og lillebroren kunne nok vise til best ”resultater” Ellers var Gudrun Eik en av de snilleste, det stod ofte et spann med melk på er ”hemmelig sted” borte ved gjerdet. Fra fredsdagene husker han selvsagt alle hjemmefrontguttane som var innkvartert på Lunde skole. Alle samlet seg der, det kom også mange folk fra Vestfossen opp dit, og gleden var til å ta og føle på. Best huske han bondekonene rundt om som kom marsjerende med svære bløtkaker som hjemmefrontkarene skulle få og den syrlige kommentaren fra ei dame blant publikum:” Jasså, har hønene begynt å verpe og kuene begynt på melke nå da”. Det lå nok mange bom-turer til gårdene etter mat bak den bemerkningen. Moren hans husker ennå hvor vondt det var å høre bondekonene kalle de som ville kjøpe mat for ”tiggerkjerringer”. De skjønte ikke, eller ville ikke skjønne, hvor vanskelig matsituasjonen var for folk som ikke hadde gård. Sjøl sier hun at den dype rynka hun har mellom øynene oppstod under krigen når hun lå om natta og grublet på hva hun skulle gi guttene sine å spise dagen etter. De var begge i verste voksealderen.
Mange som var barn og unge denne tida sitter inne med minner fra dagliglivet og hverdagens problemer. Dette er også historie det er verdt å ta vare på. Hjemmefronten og mil.org.s virksomhet på Eiker har blitt godt dokumentert, men historiene om hverdagen, der det også var mange helter og heltinner som holdt hjulene i gang, skapte hjem og trygghet tross utrygge tider, det mangler vi.

Det er å ønske at flere arrangerer ”mimrekvelder” der folk kan komme med sine minner, stort eller smått, og at dette også kan bli dokumentert for ettertiden.

Mine egne minner fra krigen og fredsdagene

Jeg var 4 år og 3 mnd. da ferden kom. Jeg huske mye fra den våren, men jeg har også et minne fra året før, da jeg så vidt hadde fylt 3 år. Det må ha vært i mars 1944, for jeg bodde hos mormor i Storgata fordi mamma lå på sykehus. Derfor vet jeg tiden nokså nøyaktig.
Som voksen kan jeg også skjønne at mars er rette tiden for dette minnet, for jeg husker været, disig, blek gul sol, surkaldt som bare en marsdag i Drammen kan være og skitne, isete rester etter brøytekanter på fortauet. Mormor og jeg var like utenfor det gamle Bragernes hjemmebakeri som lå på hjørnet av Nedre Storgt. og Børresens alle. Jeg husker ulene fra flyalarmen, at jeg leiet mormor i min venstre hånd og at vi skyndte oss mot en stor, svart åpning som forsvant ned i bakken. Det lå et tilfluktsrom på plassen foran badet og det var dit vi skulle. Jeg husker ingenting etter vi kom inn åpningen, og jeg aner ikke hva vi skulle på den kanten av byen. Det var sjelden vi beveget oss nedenfor Lyche.
Det var vel også denne uka at jeg malte skapene til mormor – inni! De hadde malt ett eller annet med lysegrønn farge på kjøkkenet hennes, og jeg fikk lov til å være alene mens mormor gikk ærend. Antakelig skulle hun bare til Leversby på hjørnet. Jeg husker ikke begynnelsen, men jeg kan se meg selv sitte på gulvet foran benken og mormor som står i døra. Jeg var helt sikkert klar over at jeg hadde gjort noe ulovlig, for jeg kommer henne i forkjøpet og sier ivrig: ”Det trengs på mormor, det trengs på”. Jeg hadde ikke sølt en dråpe da jeg hadde malt gulvet i det ene benkeskapet, men jeg hadde lagt tilbake avispapiret som mormor hadde dekket gulvet med, før jeg satte alle kjelene tilbake på plass etter meg. I ettertid asa mormor at det hadde vært fint gjort hvis jeg bare ikke hadde lagt avisene tilbake.Jeg har nok et minne til fra denne sommeren. Jeg kom gråtende hjem, hadde krabbet under gjerdet fra Bjørg Nilsen for en murstein hadde falt på handa mi og det var vondt. Jeg kan ennå huske hvor deilig det var at mormor hadde kommet på besøk for hun var så god til å trøste. Jeg husker at hun satt på den spisestuestolen som stod ved siden av stueovnen (av de smale, høye med krone på toppen) De første minnene er nesten som bilder.


Tekst: Unn Sissel Ek
 

Tilbake til startsiden