Det var bergarbeidere som bodde i traktene mellom Lurdalen og Holtefjell som tipset Overbergamtet om at det kunne være forekomster av sølv i skogsområdene på Eiker, ved Tretjennsåsen på gårdene Skarra og Kolbergs grunn. Høsten 1769 sendte bergverksledelsen den profesjonelle Ener Caspersen Kiemp på oppdrag i området, og i august 1770 konkluderte han med at "Skierpet i Schara Skov" var drivverdig. Navnet hans og datoen 16.august ble hugget inn i fjellet på en kolle like øst for stedet der det første skjerpet ble tatt opp.

I løpet av årene som fulgte, ble rundt 20 nye skjerp tatt opp - det største nådde en dybde på 116 meter og fikk navnet "Schara Ertzdyb Grube". Det ble anlagt pukkverk ved elva Dørja, og to stoller på flere hundre meter ble drevet inn. På det meste arbeidet rundt hundre mann i gruvene, og på Tretjennsåsen vokste det fram et helt lite samfunn rundt det som må ha vært Eikers største arbeidsplass på denne tida.

Historien om Skarragruvene er en historie om optimisme - om overdreven optimisme. Den første høsten var resultatene gode, og det må ha vært årsaken til den raske opptrappingen av driften, med en arbeidsstokk på rundt 70 mann, inkludert oberstiger og mestersmed. Men i løpet av 30 år ble det ikke utvunnet sølv for mer enn 30.000 riksdaler. Sølvverkets utgifter hadde vært fire ganger så store.

Samtidig er det en historie om hardt slit og imponerende ingeniørkunst. For å tømme gruvene for vann ble det drevet inn to stoller på til sammen mer enn 800 meter. Arbeidet pågikk fra flere kanter samtidig, og en fikk gruvegangene til å møtes midt inne i fjellet.

De menneskelige kostnadene var store. Vi kjenner til flere dødsulykker, og bare et fåtall av bergmennene var arbeidsføre etter at de hadde passert 50 år.

Framfor alt er historien om Skarragruvene historien om et samfunn. Alt før gruvedriften startet var det ryddet en del husmannsplasser i disse traktene, men bosetningen økt raskt i løpet av de sistre tiårene av 1700-tallet. De som ikke hadde egen plass må ha overnattet i sakkerhusene som ble satt opp ved gruvene. Stedsnavnet "St.Hansåsen" vitner om hvor bergmennene feiret årets korteste natt, og på den velkjente "Drekkedagen" har de nok samlet seg og marsjert med fakler ned til Kongsberg by.

Et høydepunkt i gruvesamfunnets historie fant sted i juni 1783. Da fikk nemlig bergmennene ved Skarra besøk av Geheimråd Christian Ludvig von Stehmand, en av de mektigste embetsmennene i det dansk-norske riket. Til minne om dette ble det hogd inn en inskripsjon i fjellet sammen med et solur. Soluret er blitt selve symbolet på Skarragruvene, og det viser fortsatt korrekt tid - uavhengig av sommertid og tidssoner.

Aktiviteten ved Skarra nådde et høydepunkt rundt midten av 1770-tallet, da de to stollene ble drevet inn ved hjelp av fyrsetting. Lokale bønder leverte trevirke og tok seg av transporten av krutt, jern og alle de andre varene som var nødvendige for å drive gruvene. Dessuten ble "gjøpeldriften" satt bort til bøndene. Disse hestegjøplene ble brukt til å heise tønner med stein opp fra skjerfpene, samtidig som de drev pumpene som lenset gruvene for vann. Fortsatt ser en tydelig spor etter disse innretningene.

Steinen ble sjeidet for hånd, og den verdiløse gråsteinen ble liggende igjen i store "berghaller". Malmen som inneholdt sølv ble fraktet til Pukkverket, som ble anlagt ved Dørja. Her ble malm fra Skarragruvene og Holtefjellgruvene knust, og sølvstøvet vasket ut. Deretter ble det fraktet til Kongsberg og smeltet i smeltehytta.

Beslutningen om å legge ned driften ved Skarragruvene ble tatt i 1798, og to år seinere stanset også driften ved Pukkverket. I løpet av 1800-tallet ble det gjort flere forsøk på å gjenoppta driften, men ingen greide å få til lønnsom drift. Men husmannsplassene levde videre, og flere av sakkerhusene ved Skarragruvene var fortsatt bebodd på 1860-og 70-tallet. Først på 1900-tallet, da Eiker var i ferd med å bli et industrisamfunn, ble husmannsplassene i området fraflyttet.

På 1980-tallet var Skarragruvene i fred med å bli glemt, og flesteparten av de interessante kulturminnene i området var gjemt av busker og kratt. Det var Arne Thorkildsden, pensjonist og kulturminneregistrator, som sørget for at historien om Skarragruvene kom fram i lyset igjen. Han fikk med seg både grunneierne og kommunen på tanken om at gruveområdet burde bevares som et kulturminne, og etter hvert ble det dannet en venneforening. Det ble gjort en stor innsats for å rydde vekk vegetasjonen rundt de mange kulturminnene, og spesielt ble det lagt ned en stor arbeidsinnsats for å restaurere den hundre meter lange vannrenna ved Pukkverket, et arbeid som ble ledet av den pensjonerte byggmesteren Thor Ulveland. Det ble også gjort en stor innsats for å samle dokumentasjon om gruvenes historie, og et hefte ble utgitt i samarbeid med Norsk Bergverksmuseum. Mange skoleklasser ble vist rundt i området, og det ble arrangert åpne søndagsturer.

Etter noen år viste det seg imidlertid at det var vanskelig å holde aktiviteten oppe. "Skara Sølvgrubers Venner" meldte seg kollektivt inn i "Sølvverkets Venner" på Kongsberg, men i mange år var innsatsen begrenset til å holde stiene farbare.

For et års tid siden ble det imidlertid tatt et initaitiv som har ført til ny aktivitet i området. Stein Andersen, Rolf Ødegård og Knut Arne Kolberg lanserte planene om et historisk spel - "Hesten med sølvskoa". Det ble oppført i september 2007 ved Kolbergsetra like ved Skarragruvene. I forbindelse med ette ble det også gjennomført en "skattejakt" i selve gruveområdet.

Samtidig har Ormåsen skole tatt initiativ til å rydde vegetasjon rundt kulturminnene, og skole har fått støtte til dette av Stiftelsen Norsk Kulturarv. Dessuten har kommunen bevilget midler til å sette opp seks kulturminnetavler, med informasjon om gruvenes historie. De er blitt satt opp høsten 2007, samtidig som ei rundløype i området er blitt merket. Dermed ligger alt til rette for spennende kulturvandringer ved Skarragruvene neste sommer.