Alnæs innledet med å slå fast at historieformidling til et bredt publikum må bygge på grundig faglig historieforskning. Deretter stilte han spørsmålet om hvorfor en skal skrive historie. Han pekte på at kjennskap til lokalhistorien er noe av det som bidrar til å skape lokal tilhørighet, men understreket samtidig at det også er andre ting som spiller inn her - det å ha et nært forhold til naturen og et sosialt nettverk er andre faktorer som er viktig for å føle tilknytning til lokalsamfunnet og dermed forme et menneskes identitet.

Så ble foredragsholderen raskt personlig og fortalte om den historie-undervisningen som sønnen Jørgen hadde fått på skolen mens familien bodde noen år i Frankrike. Her var besøk av "dolmens" - gravplasser fra steinalderen - en viktig del av pensum, og hvert år feiret landsbyen "L'Armistice" - våpenhvilen etter 1.verdenskrig, som ble inngått 11.november. Gjennom dette kom en nært innpå krigens grusomheter, med over en million døde soldater og hundretusenvis av enker. For sønnen hadde dette blitt en inngangsportal til europeisk historie, samtidig som han i voksen alder fortsatt følte en nær tilknytning til den landsbyen der familien hadde bodd.

Alnæs innrømte at han kan lite om Eikers hsitorie, men han nevnte Hans Nielsen Hauge og den viktige rollen hadde spilt i hans vekkelsesbevegelse. Haugianismen blir sett på som en av de første store folkebevegelsene i Norge, men dens betydningen er kanskje fortsatt undervurdert, mente Alnæs. Dessuten fortalte han litt om Caspar Herman von Storm, direktøren ved Nøstetangen glassverk, som var en av hovedstadens store personligheter rundt midten av 1700-tallet. Paleet hans ligger fortsatt på hjørnet av Tollbugata og Dronningens gate.

Hoveddelen av foredraget dreide seg imidlertid om de siste tiårenes historie, og her valgte også Alnæs en personlig vinkling, samtidig som han snakket om ting som tilhørerne kjente igjen fra sin egen barndom og oppvekst. Han snakket særlig om de svake og diskriminerte gruppene og deres villkår i etterkrigstidas Norge - ugifte mødre, tatere og de homofile. Han konkluderte med at forestillingen om et varmt og menneskevennlig samfunn på 50-og 60-tallet på mange måter var en myte.

Etter en pause der elevene ved folkehøyskolen solgte kaffe og kaker, ble det åpnet for spørsmål fra publikum. Det første spørsmålet dreide seg om Svartedauden, og på strak arm ga Alnæs en grundig og levende beskrivelse av hvordan den dødelige pestbasillen kunne spre seg via lopper og rotter og i enkelte tilfeller angripe mennesker, slik som i 1349, da antagelig 2/3 av Norges befolkning døde. Han ble også spurt om sitt eget forfatterskap, og fortalte at interessen for historie har vært en viktig bakgrunn for flere av de romanene han har skrevet. Som eksempel nevnte han gjennombruddsromanen "Felttoget", om den svenske hærføreren Johan Siggisons herjinger i Norge under Den nordiske sjuårskrigen Han nevnte også den nesten ukjente romanen han hadde basert på livet til kjøpmannen John Moses, som var Kristiansunds representant i Riksforsamlingen på Eidsvold, men som måtte holde sin identitet som jøde skjult på grunn av de sterke fordommene det norske samfunnet hadde mot jøder på denne tida.

Alnæs avsluttet med å understreke at historien ikke bare oppleves gjennom å lese bøker. De sterkeste og fineste opplevelsene av fortida får en ved å vandre blant kulturminner, enten det er i gamle kirker eller i nedlagte fabrikkbygninger. Så rundet han av den nesten to timer lange seansen med å fortelle en grov historie som var risset inn i en runepinnene som ligger i oldsakssamlingene. Nestleder i kulturminnerådet, Nils Petter Hobbelstad, takket for en spennende og lærerik kveld, og som takk overakte han bokverket "Eikers historie", som han håpet vil få en hedersplass i bokhylla hjemme hos Alnæs.