Øvre Eiker Kulturminneråd
Presentasjon av Rådet
Håndbok
Referat fra møtene
Rapporter
Nyheter
Prosjekter
Seminarer og kurs
Retningslinjer
Kulturminnevernplanen
 
"Månedens kulturminne" (januar 2010):
Fossesholm-ovnen fra Hassel jernverk
 
På 1700-tallet var Hassel Jernverk en av Norges ledende produsenter av jernkakkelovner. Dette var før slike ovner ble allemannseie, og Hasselverkets kunder var først og fremst danske slott og herregårder eller det øverste borgerskapet i Christiania og Drammen. Ovnsplatene var kunstverk, støpt i treformer som var skåret ut av fremragende kunstnere. Det var nok ikke hver dag en slik ovn havnet på Eiker, men det skjedde i 1763. Oppdragsgiveren var den nye eieren av Fossesholm, etatsråd Jørgen von Cappelen.
 

En vesentlig del av arbeidet med å produsere en jernovn besto i å skjære ut den formen som frontplaten skulle støpes i. Når det var gjort, kunne den samme formen brukes til å støpe mange ovner. Omkring 1760 - midt i rokokkoperioden - var det vanlig med motiver fra antikkens mytologi, men avbildninger av kongelige var også populært. At noen bestilte en enkelt, spesiallaget ovnsplate, var nok heller sjeldent. Men det var det Jørgen von Cappelen gjorde. Han ville verken ha greske guder eller danske konger, men derimot sine egne og konas initialer - JvC og MD. Med krone over hver av dem!

Jørgen von Cappelen var ingen hvem som helst. Han var sønn av den rike Bragernes-kjøpmannen Gabriel von Cappelen og Maren Neuman, datter av Christianiakjøpmannen Jørgen Poulsen, som eide Fossesholm på begynnelsen av 1700-tallet. Selv hadde Jørgen gjort karriere som leverandør til Sølvverket på Kongsberg, en inntektsbringende virksomhet i en periode da Sølvverket var i rask vekst og et lite antall handelsmenn hadde enerett på å drive handel i Kongsberg, som hadde vokst til å bli Norges nest største by. I tillegg hadde ekteskapet med den rike kjøpmannsenken Magdalena Darjes bidratt til å øke formuen.

I 1763 var Jørgen von Cappelen blitt 48 år gammel og ville trekke seg tilbake fra det hektiske livet som handelsmann. Han ville bli godseier på landet, på den gamle adelige setegården som familien hadde eid deler av gjennom to generasjoner. Halvparten av Fossesholm ble han eier av ved å reise odelssak mot enken etter broren Didrik, og den andre halvdelen fikk han kjøpt.

Men gårdsanlegget var gammelt og umoderne. De første ti årene som eier ble en byggeperiode, der hovedbygningen ble forlenget til et imponerende byggverk på 50 meters lengde. Samtidig ble den utstyrt med moderne tapeter, til dels anskaffet fra utlandet og til dels malt på stedet av den svenske maleren Erik Gustaf Tunmarck, som også fikk ansvaret for å marmorere dører og vinduskarmer, søyler og gulvlister både utvendig og innvendig. Alle værelsene i den nye praktbygningen ble utstyrt med praktfulle møbler, men framfor alt var det Storstua som skulle imponere gjestene. Det var her den store jernovnen fra Hassel ble plassert.

Det var nok ikke tilfeldig at Cappelen bestilte ovnen fra nettopp Hassel Jernverk. Ikke bare var dette det nærmeste jernverket (sammen med Eidsfos), det ble eid av Jacob Neuman, som også var barnebarn av Christiania-kjøpmannen Jørgen Poulsen. Han var med andre ord Jørgen von Cappelens fetter. I 1746 hadde han blitt eier av Hasselverket for en relativt billig penge, og i hans tid nådde driften nye høyder - både økonomisk og når det gjaldt kunstnerisk kvalitet. De nye eierne av Fossesholm kunne altså forvente å få et produkt av høyeste kvalitet - og en ovn som det ikke ble produsert maken til verken før eller siden.

Hasselovnen med Jørgen og Magdalenas monogrammer står fortsatt i Storstua på Fossesholm- der den har den stått i 247 år. Den brukes ikke lenger til å varme opp herregården i vinterkulda, men den bidrar fortsatt til å gi stua et særpreg. Det er en attraksjon som det er vel verdt å studere nærmere.

Ekteparet Jørgen von Cappelen og Magdalena Darjes kjøpte det gamle adelsetet Fossesholm i 1763 og satte i gang en omfattende modernisering av den gamle herregårder. Ovnen fra Hassel Jernverk var bare en av mange dyre investeringer..
 
01.01.2010
Tekst: Bent Ek