Øvre Eiker Kulturminneråd
Presentasjon av Rådet
Håndbok
Referat fra møtene
Rapporter
Nyheter
Prosjekter
Seminarer og kurs
Retningslinjer
Kulturminnevernplanen
 
"Månedens kulturminne" (oktober 2012):
Sønjusetra
 
Langt nordvest på Eiker, ved foten av Holtefjell, ligger Sønjusetra, en av de få setervollene der en del av den gamle bebyggelsen fortsatt står - så vidt. Den gamle seterbuas dager er nok snart talte, hvis ikke det blir satt i gang tiltak for å sette den i stand. Men på setervollen er det satt opp nye hus, som fortsatt er i bruk.
 
Sønjusetra er bare en av flere setre som ligger samlet på et forholdsvis lite område rett nord for Holtefjell-platået. Oppe på åsryggene som skiller denne setergrenda fra bygda, ligger Håresetra. Litt lenger vest har vi Torvaldsetra, som var seter for Smed-Sønju, også kalt Torvald-Sønju, og noen hundre meter mot sør kan en fortsatt se tuftene etter Haugsetra, som tilhørte Haug-Sønju. Også Sollisetra må regnes med blant setrene under Sønju, selv om den har fått navn etter Peter Trondsen Solli, som var eier på første halvdel av 1800-tallet. På hans tid kalles den også for "Gamlevollen", så kanskje er dette den aller eldste av setervollene under Sønju. En drøy kilometer lenger sør ligger setra som tilhører nabogården Vestby.
 
Det å utnytte skogsbeitet må ha vært viktig så lenge det har eksistert husdyr på Eiker, så disse setervollene og skogen rundt dem har nok vært i bruk i hundrevis av år - ja, kanskje tusenvis - husdyrholdet ble jo innført alt i yngre steinalder. Så gamle er selvsagt ikke de bygningene som står på disse setrene i dag. Noen steder er nok den nyere bebyggelsen satt opp på tuftene etter de gamle seterbuene, men mange steder kan en også finne tufter etter de eldre bygningene siden om side med de nye. På Sønjusetra står imidlertid den gamle seterbua fortsatt oppreist - og kan fortelle mye om hvordan ei slik seter så ut på 1800-tallet.
 
Det knytter seg også et gammelt sagn til Sønjusetra. Det ble skrevet ned på 1930-tallet av lærer Alf Røgeberg, med tittelen "Jenten på Sønjusetra, et sagn fra Svartedaudens tid". Her forteller han om Marit, som var budeie på Sønjusetra og dermed unngikk pestens herjinger sommeren 1349. Utpå seinsommeren fikk hun besøk av en mann fra Svene som het Halvor, og de to skal være de eneste i Bingen som overlevde Svartedauden. De ble boende på setra resten av livet, men fikk tre sønner som flyttet ned til bygda, "og fra dem stammer slekten som lever i Bingen i dag", avslutter lærer Røgeberg sin beretning.
 
Da meieridriften slo igjennom på slutten av 1800-tallet, ble det raskt mindre vanlig med seterdrift på Eiker. Det var enklere å lever melk daglig på meieriet enn å sitte på setra og kjinne og yste. Mer effektiv fôrdyrking på innmarka gjorde at en kunne ha melkekuene hjemme på gården året rundt, og etter hvert var det bare ungdyra som ble sendt på skogsbeite.
 
Gårdene i Bingen kan nok ha vært blant dem som lengst holdt de gamle setertradisjonene i live, men rett før år 1900 kom det også meieri i Bingen. Ved den store setertellingen i 1933 står samtlige setre oppført som "nedlagt". Men det hører med til historien at seterdriften, etter det Asbjørn Sønju kunne fortelle, skal ha blitt gjenopptatt her noen år rett etter krigen. 1947 var imidlertid den siste sommeren det var buføring på Sønjusetra.
Øverst i Bingen, på grensa mot Flesberg, ligger en håndfull setrer som utgjør Sønju setergrend.
 
Sønjusetra sommeren 1947, det siste året det var seterdrift der.
 
Setervollen på Sønjusetra i dag. Den gamle seterbua ligger gjemt i skogen bakom den nye bebyggelse.
 
 
01.10.2012
Tekst: Bent Ek