Den nylig gjennomførte kartleggingen av lokalt- og regionalt arkivmateriale i regi av ABM-utvikling slår fast at viktige samfunnssektorer er svakt dokumentert, og at bevarte og tilgjengelige arkiver ikke dekker kravene til en helhetlig og representativ samfunnsdokumentasjon. Bevaring av større bedriftsarkiver er en krevende utfordring, og rapporten viser at flere næringer med stor betydning for norsk samfunnsliv i liten grad er representert i norske bevaringsinstitusjoner. Bedriftsarkiver er en viktig kilde både for virksomhetene selv og som samfunnsdokumentasjon. I St. meld. nr. 22 (1999 – 2000) blir det framhevet at: ”Arkiv etter bedrifter og industriverksemder representerer spesielle problem i høve til oppbevaring, tilgjengeliggjøring og finansiering. Dei store industribedriftene er ofte berebjelken i det økonomiske, sosiale og kulturelle livet i lokalsamfunnet eller i ein større region. Det skjer dessutan stendige strukturendringar, og alle røynsle viser at det er i omstillingssituasjonar at arkiv står i særleg fare for å gå tapt.”

Bevaring av bedriftsarkiver forutsetter at arkivinstitusjonene har kapasitet og kompetanse til å sikre omfangsrike og komplekse arkiver og gjøre dem tilgjengelige. Oppgaven med å bevare arkiver etter næringslivet vil kreve institusjonsutvikling, nye former for samarbeid og etablering av støtteordninger og utviklingsressurser.

De store utfordringene vi står ovenfor på dette feltet, berører særlig bedriftene og arkivinstitusjonene, men er også et ansvar for våre myndigheter. Konferansen vil derfor rette søkelyset mot den varslede støtteordningen for bevaring privatarkiver, meldt i St.meld.nr. 22.

Stor interesse for dette seminaret blant arkivinstitusjoner, men dessverre ingen deltakere fra næringslivet eller de politiske myndigheter.

Bevaring av næringslivsarkiver er viktig for å sikre en balansert dokumentasjon om samfunnsutviklingen. ABM-meldingen (1999) signaliserte økt satsning på privatarkiver, men det har vært større økning i bevilgningene for å bevare offentlige arkiver.

Norge står svakt internasjonalt på dette området - kartleggingen viser at lite arkiver fra det private næringslivet er bevart. Digitale arkiver er en ny kolossal utfordring.

Behov for:
- en statlig tilskuddsordning
- regionale nettverk av arkivinstitusjoner som kan samarbeide
- behov for en ny arkivutredning som trekker opp retningslinjer

Arkivinstitusjonene må ta hensyn til samfunnsrelevans når en prioriterer arbeidsoppgaver. (F.eks. bør Arkivverket vurdere å prioritere bevaring av næringslivsarkiver høyere sammenliknet med f.eks digitalisering av eldre offentlige arkiver)

Kartleggingen ble gjennomført 2004-2006, som et samarbeid mellom ABMu og fylkeskommunene. Rapport forelå 2007 (ABM-skrift nr.40).

Resultatene avslørte store variasjoner mellom bransjer og ulike fylker. Mange av de bevarte arkivene er svært ufullstendig. Mye av materialet blir ikke forsvarlig oppbevart og er lite tilgjengelig for publikum.

Databasen der kartleggingen er registrert er i ferd med å bli splittet opp fylkesvis og skal sendes over til fylkene, men den vil ikke bli tilgjengelig for publikum.

Nedriftsarkivene er en helt sentral innfallsport til forståelsen av økonomisk historie. Kan brukes til bedriftshistorie, bransje, sektor, kulturhistorie, biografier. Kan finne ting som er unntatt offentlighet (f.eks. skatt) eller destruert (f.eks. tollpolitikk, prisregulering) i offentlige arkiver.

Utfordringer:
- lagring av elektronisk materiale
- utvikle kriterier for kassaksjon
- hindre at taushetsplikt fører til destruksjon (f.eks. legearkiver, advokatarkiver)

En hovedutfordring er at mange elektroniske dokumenter blir ikke arkivert, men går tapt alt i arkivdanningsprosessen - mange har ingen standarder/praksis på dette området.

Foreløpig er så godt som ingenting bevart - verken bedrifter eller arkivinstitusjoner har vært opptatt av dette. Finnes nesten ikke bedriftsarkiver fra perioden 1982-97.

Nødvendige forutsetninger for at dette skal endre seg:
- endre holdninger til betydningen av arkiver
- bygge opp infrastruktur slik at langtidslagring ikke skaper vesentlig ekstraarbeid
- bygge opp et samarbeid mellom næringsliv og arkivinstitusjoner

På kort sikt må en forsøke å få til et samarbeid mellom enkelbedrifter eller (enda mer aktuelt) enkeltpersoner i bedriftene. På sikt bør en forsøke å innføre offentlige standarder i privat sektor - nye internasjonale standarder og krav kan bidra til dette.

Langtidslagring av elektroniske data behandles i ABM-skrft nr.43. Det arbeides med OAIS (Open Archival Information System), men det er ikke realistisk at de fleste bedrifter skal avleverer materialet etter slike standardiserte systemer.

En mulighet på sikt er at Arkivverket legger opp til lagringsnett, som er et tilbud om digtal langtdislagring for alle. Dette bør bli sentralt emne i den neste arkivutredningen.

Kort presentasjon av "Metodehåndboka", som er en rettesnor for offentlig sektor, bygger på OAIS. Konseptet er basert på informasjonspakker (open arms), som er selvforklarende informasjonspakker. Må også ivareta hensynet til referanseinformasjon, kontekst, proviniens og stabilitetsbekreftelse.

Utfordringer både med hensyn til mottak fra informasjonsdannerne (høsting), selve langtidslagringen og tilgjengeliggjøringen for sluttbruker.

Private arkivskapere mangler grunnlag for bevaringsvurdering, rutiner for avlevering og migrering til arkivformat. I forhold til sluttbruker må en ha søkemuligheter som gir svar på eksistens, lokalisering, innhold og tilgjengelighet. Gode søkemotorer gjør det unødvendig å bruke tid på å vurdere kassaksjon.

Konklusjonen er at erfaringene fra offentlige institusjoner absolutt kan ha overføringsverdi til privat sektor.

Kjøpte fiskeværet Nusfjord i Lofoten i 1989, hadde vært familieeid i flere generasjoner. Selges som "verdens best bevarte fiskevær", 60.000 besøkende turister årlig, omsetning på 8 mill. kr.

Bevaring av bygninger, men også gjestander og foto. Fant stort arkiv (tilbake til 1880-tallet), som ble avlevert til Arkiv i Nordland, men har avtale om at materialet skal lånes ut til bruk i utstillinger.

Produksjon av ulltøy siden 1853. Langvarig nedgangstid, mislykket redningsforsøk: Kjøpt av Spilka-konsernet (nå: Flakk) i 1989, all produskjon etter hvert flyttet til Litauen, men gikk likevel konkurs 2002.

Eierne satset videre , nytt selskap ble etablert umiddelbart. Nytt image: fra trauste stilongser til trendy ungdomsutstyr, men fortsatt ullprodukter. Enkelte tradisjonelle produkter på vei tilbake for fullt : blåtrøye, islender.

Bevisst merkevarebygging basert på historien (polfart, fjellklatring, ekstremsport). Bedriftsmuseum sammen med utsalg (Langevåg, ved Ålesund). Gode økonomiske resultater - tredobling av produksjonen siden 2004.

Økt destruering av næringslivsarkiver fra 60-tallet p.g.a. raskere omstilling - førte til fokus på statens rolle for å bevare dette materialet. Flere regionale foretaksarkiv kom på 70-tallet - Sven Olsson, Statsarkivar i Stockholm, tok i 1974 initiativ til detsom har utviklet seg til "Centrum för näringslivshistoria" Dessuten egne foretaksarkiv i de fleste län. "Organisert i Näringslivsarkivens Förening" (NAF). Til sammen 55.000 hyllemeter med arkiver.

Disse arkivene er finansiert av næringslivet, har ingen offentlig støtte.

Må overbevise foretakene om viktigheten av "History Marketing" og "Corporate Citizenship" - historien viktig både for å bygge indre foretakskultur og for merke markedsføring/merkevarebygging. Dessuten kan arkivene ha betydning som juridisk og administrativ dokumentasjon (rettighet til varemerker, design etc).

Oppbevarer også produkter/gjenstander. Bidrar til å profilere medlemsbedriftene på flere måter: utstillinger, bokutgivelser, og skrifter, video/TV-programmer, hjemmeside, omtale i media og undervisningsopplegg for skolene - arbeider for å bedre næringslivets omdømme generelt. Viste eksempler fra ICA-prosjektet (2000-2004).

Viktige forutsetninger:
- arkivet må ta seg skikkelig betalt, slik at det kan gjøre en god jobb
- samarbeide med informasjonsdirektøren, som ser viktigheten av markedsføringen
- ha næringslivsfolk med i ledelsen av arkivinstitusjonen
- arbeide langsiktig
- må ha respekt for næringslivet

NAF har ingen elektroniske arkiver, men starter prosjekt om dette nå.

Nettsteder: www.naringslivshistoria.se og www.naringslivsarkiv.nu.

Ensidig bruk av offentlige arkiver gir skjevt bilde av den økonomiske utviklingen, gjør at historikerne har lagt for stor vekt på rammebetingelser og for lite vekt på næringslivets egne strategier, inovasjon, organisering o.s.v. - alle de viktige detaljene ligger i bedriftsarkivene. Offentlige arkiver har mest om problembedriftene.

En norsk modell for bevaring av næringslivsarkiver?
Terje Haram, Bergen Byarkiv

Dagens situasjon:

Museer og arkiver kan velge å bruke ressurser på privatarkiv, men ingen pålegg om dette eller øremerking av midler. Prosjektfinansiering er problematisk hvis det ikke ligger noen driftsstøtte i bunnen: mye bruk av tid på søknader, bygger opp kompetanse som forsvinner igjen - dette er en gigantisk sløsing med nasjonale midler.

Konklusjon: bevaring av av næringslivsarkiver er overlatt til næringslivet selv. Varierende grad av historiebevissthet i bedriftene, men ofte mindre enn før, fordi lokale eiere forsvinner. Privatisering av offentlige tjenester (New Public Management) gjør at en ikke lenger er underlagt Arkivlovens bestemmelser om bevaring av offentlige arkiver - dette er et alvorlig også m.h.t. juridiske rettigheter. Reaksjon mot dette: Sarbanes-Oxley Act i USA setter krav til dokumentasjon i private selskap - dette vil bli aktuelt også i EU/Norge og kan åpne for økt fokus på bevaring av næringslivsarkiver.

Konklusjoner:
- Håp om at det kan komme en norsk modell på (men det vil neppe skje under Trond Giske).
- ABMu må prioritere bevaring framfor formidling, mindre vekt på prosjektbasert nyskaping (med unntak av e-arkiver).
- Staten på sidestille bevaring av privatarkiver med kulturminner og museumsdrift - må gis driftsmidler til regionale og lokale arkivinstitusjoner.
- Offentlig santsning vil antgelig øke interessen fra næringslivets side.
- Trenger øremerkede midler fra registeropplysningsavgiften som kan brukes til arkivbevaring ved konkurs (som i Sverige)
- Behovet for et " Nettverk for næringslivsarkiver".

Gumund Valderhaug:
Typisk norsk å rope på staten om milder. Alle venter fortsatt på støtteordningen som ble annonsert i 1999. Næringslivet er trolig positivt innstilt til å få til en ordning, men arkivinstitusjonene må ta et initiativ.

Kari Mette Ski:
Bedriftene må ha fokus på økonomi, enig i at arkivinstitusjonene må ta et initiativ til dialog - be om korte møter.

Ellen Røsjø:
Den svenske modellen blir vanskelig å gjennomføre her - ikke så mange rike og tradisjonsrike bedrifter i Norge som i Sverige. LLP, ABMu og Arkivverket bør samarbeide om å få til en dialog med NHO som setter problemet på dagsorden.

Torkil Thime:
En må starte med enkeltprosjekter, ikke bli sittende og vente på en nasjonal strategi. En langsiktig løsning krever antagelig en kombinasjon av offentlig og privat finansiering.

Ivar Fonnes:
Målet om helhetlig samfunnsdokumentasjon er godt, men lite forpliktende. Løftene fra Departementet om 50 nye stillinger i Arkivverket har heller ikke blitt fulgt opp. Det er en utfordring å få folk utenfor arkivinstitusjonene til å prioritere arkiv. Enig i at en ikke må bli sittende og vente på store bevilgningene. En ny arkivutredning er nødvendig - statens rolle når det gjeldert næringslivarkiver må avklares der.

Terje Haram:
Statsarkivet i Stavanger har fått til mye, men de har samarbeidet med oljeindustrien, som er den rikeste sektoren innen næringslivet - må ikke bare bevare arkivene til dem som kan betale for seg. Andre bedrifter ønsker arkivbevaring, men kan ikke betale regningen. Avtaler om fullfinansiering forekommer nesten aldri når bedrifter avleverer arkiver - helt nødvendig med offentlig medvirkning for å få til slike avtaler. Ved konkurser må det offentlige ta hele regningen. Staten må bidra sammen med kommune og fylkeskommune.

Valderhaug:
Erfaringene fra Sverige viser at det kan være en fordel å være uavhengig av offentlige bevilgninger. Viktig å utvikle tjenester for næringslivet, slik de har gjort der. Hvem kan utvikle et slikt konsept i Norge?

Thime:
Også andre enn oljebransjen har penger - det koster bedriftene mye å oppbevare arkiver selv.

Bjørn Bering:
Trenger en støtteordning raskt, selv om dem er for liten til å løse de langsiktige utfordringene - bedre å bevare noe enn ingenting.
Nødvendig med en diskusjon rundt langsiktige strategiske valg. Tre hovedalternativer:
1. Bygge opp en ny institusjon i samarbeid med næringslivet (nasjonalt eller sentralt) - har vært vurdert lenge
2. Bygge på nåværende institusjoner, slik at arkivbevaring blir et kommunalt eller fylkeskommunalt ansvar, der staten kun bidrar med utviklingsmidler
3. En større arkivreform, med ny ansvarsdeling, der staten spiller en mer sentral rolle (som i museumsvesenet)

Røsjø:
Behov for en avklaring, trenger en ny arkivutredning. I dag kan ikke arkivinstitusjonene prioritere privatarkiver framfor de lovpålagte oppgaven om å bevare offentlige arkiver.

Fonnes:
Det må tenke i alle retninger, på kort og lang sikt. Antagelig bedre å få i stand samarbeid med enkeltbedrifter enn å invitere NHO til et samarbeid.

Ski:
Det finnes penger nok i næringslivet, men for at det skal brukes på arkivbevaring, må arkivinstitusjonene kommunisere ideene tydeligere - trenger et tydelig produkt og gode selgere. Koordinering er viktig.

Haraldsen:
De fleste selskaper har under 10 ansatte, ofte kort levetid - viktig å få med disse bedriftene og ikke bare de store næringslivsarkivene. Små lokalarkiv kan spille en viktig rolle her.

Fonnes:
Riksarkivets forslag til langtidsbudsjett går inn for at det kommer to hele stillinger på hvert Statsarkiv øremerket privatarkiver.

Undersøkelsen av privatarkiver viser at det i offentlige arkivinstitusjoner bare oppbevares rundt 30 bedriftsarkiv på mer enn 40 hyllemeter - Eiker Arkiv har tre slike arkiv! Snakket med Bjørn Bering, som bekreftet at vi er ett av de arkivene som oppbevarer flest hyllemeter med privatarkiver! Problemet er at vi ikke har ressurser til å katalogisere disse arkivene og gjøre dem tilgjengelig for publikum.

Eiker Arkiv er for lite til å kunne håndtere store bedriftsarkiver. Det er ikke særlig realistisk å bygge opp arkivinstitusjoner i hver enkelt kommune for dette formålet. Løsningen må være å få til en eller annen ordning på regionalt plan, der Eiker Arkiv eventuelt kan bidra med innsamling og registrering lokalt.

Den svenske modellen virker interessant, men har den svakheten at bare de vellykkede bedriftene som har en lang historie kommer med - småbedrifter og mislykkede satsninger blir ikke prioritert.

Problemet er selvsagt at den satsningen på privatarkiver som ble signalisert i ABM-meldingen for snart ti år siden ikke er blitt fulgt opp med bevilgninger. Alle er enige om at noe bør gjøres, men alle sitter og venter på at andre tar initiativet og at det bevilges penger.

Med så små ressurser som Eiker Arkiv har, er det begrenset hva vi kan gjøre i forhold til næringslivsarkiver uten drahjelp fra større arkivinstitusjoner. På sikt bør vi kunne være en samarbeidspartner når det gjelder innsamling og registrering av større arkiver, samtidig som vi kan ha en viktig rolle når det gjelder å dokumentere mindre bedrifter, ikke bare gjennom arkivbevaring, men også f.eks. gjennom intervjuer med muntlige informanter.

Eiker Arkiv bør likevel vurdere å kontakte enkelte sentrale bedrifter, ut ifra prinsippet om at det er bedre at noe blir bevart enn at alt går tapt. Hvor mye ressurser som skal brukes til dette i forhold til andre viktige oppgaver (digitalisering, formidling, kartlegging og vern av fysiske kulturminner), bør drøftes nærmere i Kulturminnerådet.